Debatt

Da kompisen min ble stoppet av vaktene, kom Roar Strand bort, sa det var greit og slo av en prat

Nå blør den delen av fotballhjertet mitt som har vært tapt til RBK og «troillungan» fra Trøndelag, skriver Bjarne Hansen i dette debattinnlegget.

Sjel: RBK er en klubb med sjel, skriver innleggsforfatteren. Æren for det gir han blant annet Roar Strand. Bildet viser Strand etter at han i 2017 ble kåret til klubbens beste spiller gjennom tidene.   Foto: Kim Nygaard

Saken oppdateres.

En kan like eller mislike det, men RBK er en klubb med sjel. Det er laget ikke-trøndere elsker å hate. Ingen seier står høyere enn seier mot RBK. Det er samtidig klubben som har gjort oss alle så stolte når de har nedkjempet utenlandske storheter, igjen og igjen. De har kjøpt, de har solgt og behersket fotballpengespillet på en måte som har parkert norske motstandere. Selvsagt til glede for tilhengere og forargelse for motstandere. Slik har de blitt klubben en elsker, eller hater og beundrer.

LES OGSÅ: Rosenborg var artig å se på da Ingebrigtsen tok over, hvor er dette blitt av?

I mange klubber fremstår det som litt tilfeldig at akkurat de spillerne eller det trenerteamet havnet i akkurat den byen. Slik er det ikke med RBK. Ingen har noensinne vært i tvil om hvor «troillungan» hører hjemme. Ingen norsk klubb er i nærheten av å ha samme lojale fanklubb og oppslutning i befolkningen. Dette har ikke kommet av seg selv! Klubben har alltid vært preget av lokale profiler, i alle ledd. Det er klubben som klarte å holde på Eggen, Hoftun, Strand, By Rise og så mange, mange flere.

LES OGSÅ: Portrett i Ukeadressa av Kåre Ingebrigtsen


Trøndertilknytningen har vært så sterk at en rekke innkjøpte profiler har blitt tatt for å være trøndere. RBK har stått for en  fotballkultur- og filosofi som har vært enestående i arbeidet med å sikre at fotballspillere også planlegger og jobber for livet som kommer etter at karrieren er over. Terskelen for å kunne innom på Brakka har vært lav.

To episoder har fortalt meg noe om hvorfor RBK har blitt en klubb med sjel. Den ene er da en en kompis og svoren RBK-fan ble ivrig og i en pause under en viktig fotballkamp på Lerkendal, gikk bort for å hilse på sine fotballhelter. Han kom nesten frem før han ble stoppet av vakter. Men, i stedet for at han ble bortvist, kom Roar Strand bort, sa det var greit og slo av en prat. Ubetalelig. En annen bekjent, riktig nok med noe urealistiske tanker om egne fotballferdigheter, møtte opp på RBK-trening og spurte om han ikke kunne få prøve seg i mål. Han mente de burde gi han en sjanse, siden resultatene den siste tiden ikke var så gode. Måten han ble tatt imot på, da alle piler pekte mot ydmykelse og katastrofe, sier en god del. Fremfor å bli latterliggjort og bortvist, fikk han prøve seg noen minutter. Ubetalelig!

LES OGSÅ: Løfaldli: Ikke overrasket


RBK har sjel og ingen norsk klubb har fortjent eller nytt større respekt. Jeg er arvelig belastet, miljøskadd og derfor Start-fan, men både elsker og hater RBK. Derfor blør den delen av fotballhjertet mitt som har vært tapt til RBK og «troillungan» fra Trøndelag. Ikke fordi klubben ser seg tjent med det nylige trenerbytte, men fordi måten det skjer på bryter med det jeg alltid har opplevd at RBK står for. Kjære Koteng, klubben og alle som respekterer, elsker eller hater RBK, fortjener bedre.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå