Debatt

Jeg har en sønn med et usynlig handikap, og skriver fordi de som ikke vet, heller aldri vil forstå

I dag har jeg blitt inspirert til å skrive et innlegg. Et innlegg jeg aldri trodde jeg – NOEN SINNE – kom til å ønske eller tørre å skrive.

«Vi har en sønn som er annerledes - som må passes på, følges opp, trygges og hjelpes - hver eneste dag -, men som samtidig er en FANTASTISK gutt» skriver Tine Hunt om Lucas  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Et personlig innlegg som omhandler mer enn meg selv. Et innlegg om min førstefødte – om min og vår verden.

Jeg har blitt inspirert til å dele noe jeg har sett på som privat. Noe jeg har sett på som personlig. Men som jeg nå har innsett at det slettes IKKE er.

Les også: Ingen visste at mobbeoffer Lars Martin var autist


Annerledes

De som står meg nær vet at jeg har en sønn som er litt annerledes – en sønn med «utfordringer» og lærevansker. En sønn som elsker voksnes nærvær fordi det gjør han trygg. En gutt som har det fantastisk bra om han får fordype seg i nyheter, lego, minecraft, newton eller får se på utrykningskjøretøy – eller i beste fall tog og store skip på nært hold. En 11-åring som ikke forstår hvorfor folk kriger og er slemme mot hverandre, men som elsker rettsstaten og kan navngi kongehuset og politiske topper. En 11-åring med mer empati og kjærlighet enn han noen gang mestrer å håndtere. En gutt med hjertet i hånden.

De som kjenner oss ekstra godt vet hvor gjennomgripende denne annerledesheten FAKTISK er. De vet hvor rutinepreget livet vårt er, hvor avhengig vi er av forutsigbarhet og strukturerte dager for å ha det bra. Hvor vanskelig det er med endring og overganger, og hvor skumle fugler og hunder og tidvis andre barn kan være.

Les også: Barnet mitt var knapt i stand til å leke med andre barn. Men se på henne nå!


Hans største handikap

Jeg har valgt å dele fordi jeg har en sønn med et usynlig handikap – og det at det er usynlig faktisk er hans aller største handikap. Fordi de som ikke vet, heller aldri vil forstå. Og de som ikke forstår, ikke vil ta hensyn. Naturligvis.

For hvordan kan du vite at du ikke kan lekesloss med barnet mitt fordi han da tror du genuint ønsker han vondt (og gråter over dette på kvelden selv om han smiler til deg når det skjer), eller at når han begynner midt inni en fortelling så er ikke dette fordi han ikke ønsker at du skal forstå – det er bare det at hodet hans har kommet lenger i historien enn han har evnet å uttrykke?

Hvordan kan du vite at når han avbryter voksne fordi han brenner inne med en historie, så gjør han ikke det fordi han er uhøflig (gutten er nemlig så høflig at han sier takk i søvne når han tas opp på do hver natt), men fordi han ikke har impulskontroll og er redd tanken skal forsvinne? Hvordan kan du vite at forutsigbarhet og informasjon er helt avgjørende for at han skal ha det bra, mens overraskelser og uforutsette (for oss fine og artige) begivenheter gir han fullstendig angstanfall?

Opptatt av debatt? Les også: Alt sølet som barn produserer på pulten kan gjøre barnet mitt sykt


Vil opplyse deg

Å opplyse deg slik at du tar hensyn og anerkjenner vår sønn, slik han fortjener å bli anerkjent – er vårt foreldreansvar. Og det ansvaret tar jeg nå. Ved å dele.

Vår elskede Lucas har ADHD, som han er medisinert for, i tillegg til en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (vakkert kalt F83). Han er endelig også utredet for autisme, og gutten vår er vel og godt innenfor dette såkalte autismespekteret (F84.1).

Vi har en sønn som er annerledes – som må passes på, følges opp, trygges og hjelpes – hver eneste dag -, men som samtidig er en FANTASTISK gutt med mange enormt fine egenskaper. En gutt som elsker familien sin og lillesøstera si (selv når hun tidvis ikke elsker han), og som tenker på alle rundt seg og ønsker at alle har det bra.

Mer debatt: Vi kan ikke fortsette med at Trondheim sentrum skal bestå av lave trehus bare fordi det alltid har vært slik


Gutt med stort hjerte

Han er gutten med det store hjertet.

Gutten som sier unnskyld etter han har fått et angstanfall eller utagering fordi han syns synd på oss rundt, selv om han selv nettopp har vært livredd. Gutten som går bort til ensomme barn i skolegården og spør om de vil leke (til tross for at han ikke helt mestrer lekens natur). Gutten som nå går på spesialskole fordi nærskolen ikke kan ivareta hans behov og samtidig gi han mestring. Han er gutten som elsker å elske – alt og alle.

Jeg har blitt inspirert til å skrive et innlegg fordi det er mitt ansvar – som mor – å bevisstgjøre og påminne våre omgivelser om å være raus, åpen og inkluderende. Fordi det er viktig å huske at annerledeshet ikke alltid negativt, og at diversitet er naturens gave. – Det er i alle fall min gave – den største og mest berikende gave jeg noen gang har fått.


Hør våre kommentatorer og gjest Per Olav Hopsø snakke om nytt Trøndelag, nytt Arbeiderparti og sommerferie

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten


På forsiden nå