Hvorfor spesielt sosialistene synes det er viktigere å bevare et av borgerskapets bygg fra 1911, fremfor å sluttføre det demokratiske vedtaket i bystyret om et viktig bymiljøtiltak, er meg en gåte, skriver Tore R. Jørgensen i dette debattinnlegget.
Det ser fremdeles ut til å være et alternativ å bevare det rivingsklare Elgeseter gt. 30 b. Cicignon's byplan for Midtbyen fungerer godt etter 300 år og har gitt byen unikt særpreg. Elgeseter bru ble åpnet i 1951.
Bystyret besluttet da at brua og en 34 m bred Elgeseter gate skulle bli byens sentrale ferdselsåre mot sør. Utvidelsen ble tatt på vestsiden, slik at bebyggelsen på østsiden kunne bevares som et sammenhengende bygningsmiljø.
Staten krever reguleringsplan for Elgeseter gate innen to år
Den gamle bygningsmassen på vestsiden kunne fornyes i sin helhet. På østsiden har vedtaket fungert flott. I vest er det bygget sju store boligblokker med nye leiligheter til erstatning for svært dårlige bygg fra begynnelsen av 1900-tallet. Teknobyen i tilknytning til NTNU reiser seg. Flere bygg er under bygging og planlegging. Bare rivingsklare nr. 4, 6 og 30 b, som ble overtatt av det offentlige i 1961, står som hindre for gjennomføring av bystyrets fremsynte visjon fra 1950.
- Frykter metrobussprosjektet ender med katastrofe
Beslutningen om 34 meter gjør det nemlig mulig å få et kollektivsystem med stor kapasitet, nå med buss, kanskje senere en bybane, og samtidig få plass til annen nødvendig transport i en miljøvennlig korridor mellom Midtbyen, Gløshaugen, St. Olav, Øya, Lerkendal, Sluppen og byens innbyggere på Tiller, Kolstad, Kattem, Flatåsen, Klæbu og i nabokommunene.
Noen har fått for seg at det tidligere studenthjemmet i nr. 30 b fra 1911 er bevaringsverdig. Det ble bygget i jugendstil og fungerte som pensjonat fram til 1961. Det er arkitektonisk langt fra unikt eller verdifullt som enkeltbygg. Det står som et fremmed miljøelement blant moderne bygg og midt i byens sentrale ferdselsåre. Trondheim har andre bygg og bymiljø i jugendstil som ivaretar historiske og arkitektoniske hensyn. Hvis bygget skal brukes til noe innenfor fasaden, må innmaten rives. Hvorvidt fasaden kan bevares uten å rives/gjenoppbygges kan ikke vurderes før man evt. begynner på arbeidet.
Redd metrobussen har fått et imageproblem.
Verken NTNU, SIT eller Trondheim kommune bør kunne forsvare å bruke titalls millioner på å lage ny innmat bak en uinteressant fasade. Det er betryggende at innstillingen til bystyret anbefaler riving av nr. 4 og 6.
Byggene har negativ bruksverdi og hindrer god avvikling av dagens trafikk, en si fremtidige løsninger. Når byggene rives vil en bevaring av nr. 30 b fremstå enda mer meningsløs. Hvorfor spesielt sosialistene synes det er viktigere å bevare et av borgerskapets bygg fra 1911, fremfor å sluttføre det demokratiske vedtaket i bystyret om et viktig bymiljøtiltak, er meg en gåte.
Metrobussutbygging på 73 steder gir køkaos i Trondheims-trafikken.
Det blir spennende å se om dagens bystyre vil respektere vedtaket fra 1950 eller om byens omdømme som «omkampby» forsterkes. Hvis bystyret velger å bruke enda mer penger i reguleringsarbeidet på fortsatt å vurdere bevaring, hvem forestiller bystyret seg skal betale for at byen skal få et godt synlig signalbygg og stort monument over bystyrets (dårlige) vurderingsevne?