Debatt

Jeg var jo ikke ei sånn ei, jeg. Som kunne bli deprimert, liksom. Men så ble jeg det da

Så i anledning verdensdagen for psykisk helse, deler jeg denne. Og du ... Det er når man er på sitt svakeste man er sterkest - husk det.

«– Koffer e du så alvorlig i fjæse? – Kanskje æ har my å tænk på. Jeg vil egentlig ikke snakke så mye. Når jeg snakker snører det seg i halsen og jeg liker ikke å gråte foran andre. Spesielt ikke foran ham» skriver Karin Jegtvik.  Foto: Privat

Saken oppdateres.


–Koffer e du så alvorlig i fjæse, mamma?

Det er sommer, det er sol, på radioen surrer en poppete, lettbeint låt. Guttungen spiser is og nynner med. På en av de fineste julidagene vi hadde i fjor. Vanligvis ville jeg sunget med, vanligvis ville jeg åpna alle vinduene i bilen og vrengt opp lyden og latt bassen dundre av gårde i kapp med sønnavinden. Vanligvis ville 9-åringen ropt gjennom støyen fra høyttaleren at jeg må skru ned lyden, at han er flau og at jeg må slutte å synge – og så hadde vi brutt ut i latter begge to. Av pur lykke over is, over sol, over musikk, over sommer og over livet. Men ikke i dag. Ikke på veldig lenge. Jeg fryser på innsiden og er iskald på utsiden.

–Koffer e du så alvorlig i fjæse?

–Kanskje æ har my å tænk på.

Les også Trygve Lundemos kommentar: Mennesker kan ikke reduseres til tall


Jeg vil egentlig ikke snakke så mye. Når jeg snakker snører det seg i halsen og jeg liker ikke å gråte foran andre. Spesielt ikke foran ham. Jeg vil hjem. Jeg vil hjem og late som jeg skal på do, så jeg kan låse meg inn og gråte alene. Deretter vil jeg sove. Jeg føler meg som et elendig menneske.

–Kainj itj du bære tænk på ingenting da, spør 9-åringen fra baksetet.

–Nei, æ klar itj det, sjø.

–Kain du tænk på bære ein teng da.

–Ka ska æ tænk på da, meine du?

–Ein elefant med rosa rumpetaske.

–Korr læng ska æ tænk på ein elefant?

–Heilt te du byinnje å flir.

Og jeg tenker. Tenker og tenker på elefanten med rosa rumpetaske. Så begynner jeg plutselig å le. Jeg ler for første gang på lenge. Med øynene fylt til randen av tårer. Og jeg tenker på denne elefanten med rumpetaska helt til jeg glemmer hvorfor.

Les også denne kronikken: Jeg møter stadig flere unge jenter som kommer og sier at de trenger å snakke med en psykolog



Jeg gikk på en skikkelig smell i forsommer. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg hadde vel levd livet litt for mye og litt for fort, og til slutt hadde jeg glemt hvordan jeg slappa av. Plutselig turte jeg ikke slappe av, i frykt for å ikke leve nok og alt ble bare surr. Og midt i alt dette mista jeg meg selv, og jeg var jaggu ikke sikker på om jeg hadde lyst til å finne meg igjen heller. Men jeg hadde ingen andre jeg kunne være – alle andre var opptatt.

Jeg har veid fram og tilbake hvorvidt jeg skal skrive om dette. Utbrodere mitt innerste. La fremmede ta del i det mest private. For jeg er jo ikke sånn. Jeg er jo ikke ei sånn ei som går på smeller og griner for ingenting. Jeg er jo hun som alltid har kontroll, som er sterk når andre er svake, som er realistisk, løsningsorientert og stødig, som peiser på selv om det butter. Og kanskje var det derfor det var så vanskelig å innrømme – og nettopp derfor så viktig å snakke om.

Det sitter langt inne det å fortelle seg selv at det å tørre å være svak ikke er en svakhet, men en styrke i seg selv.

Opptatt av debatt? Les også: Ingen tar toget til flyplassen. Årsaken er like enkel som 2 + 2



–Du har en depresjon, sa legen min.

Jeg hadde sagt det jeg tenkte: At jeg ikke hadde lyst til å dø, men at jeg innimellom ikke hadde lyst til å leve heller. At jeg hadde lyst til å bli trilla inn på et rom på et sykehjem og bare ligge der og stirre i taket mens livet ebba ut.

Det høres helt forferdelig ut. Det er flaut å si det. Det var vondt å innrømme. Så utakknemlig. Og jeg visste ikke hvorfor – han spurte ikke heller, men han så hva det kostet.

–Du skulle heller ønske du hadde brukket arma?

–Ja.

Mer debatt: - Her og Nå lever i beste velgående


Men jeg følte meg lettere til sinns. Jeg hadde sagt høyt det jeg ikke hadde turt å innrømme for meg selv. Fått en annen til å sette ord på det. Normalisert tankene. Satt mørket fram i lyset.

–Så hva gjør du for å få det bedre?

–Jeg tenker på elefanten med rosa rumpetaske, sa jeg.

–Det høres fornuftig ut, sa han.

Det gikk ikke over sånn med én gang dette mørke. Men sakte, men sikkert klarte jeg å nå inn med glimt av lys. Små hverdagsgleder. Innimellom er det nok å tenke at jeg skal være glad på vegne av alle som ikke kan. Og når elefantene blir for store og grå, tenker jeg bare på han ene. Han med rosa rumpetaske.


Hør våre kommentatorer og gjest P-sjef Bjørn Tore Grøtte snakke om kursendring i KrF, forandringer i NRK P1, statsbudsjettet og 22 juli-filmene

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten


Innleggsforfatteren: Karin Jegtvik. 

Innleggsforfatteren: Karin Jegtvik. 

På forsiden nå