Debatt

Det var i Trolla på 50-tallet og jeg ønsket meg trekkspill til jul

«Før denne jula var over så hadde trekkspillet mitt blitt til et «skrekkspill» skriver Jan Pedersen i dette debattinnlegget.

Jan Pedersen skriver om jula i Trolla på 50-tallet. Her er han både som barn og voksen.   Foto: Privat

Saken oppdateres.

Onkel spilte trekkspill. Han var mitt store idol og kunne flere melodier av Calle Jularbo. Jeg ble aldri lei av «Drømmen om Elin» og min store drøm var å bli like flink som ham en gang.

Mor og far hadde merket min interesse for trekkspill og dette bestemte de seg for å gjøre noe med. Men så var det dette å få kjøpt et spill og få det ubemerket inn i huset.

Nok en gang trådte onkel til, og etter en avtale med mor og far så skulle han kjøpe et han syntes passet til meg og oppbevare det hjemme hos seg.

Les også: Årets beste julehefte er en herlig burlesk blanding av grådige svovelpredikanter og utbyggere i brennbare bygdekonflikter


En uke igjen

Nå var det bare en uke igjen til julaften og mor og jeg var på tur til byen for å se på juleutstillingene i butikkvinduene som var en drøm for en gutt på den tiden, med ting som rørte på seg.

Vi var også en tur innom Frelsesarmeens julegryte og julenissen ved grana på torget. Plutselig kjente jeg at mor dro meg i armen og sa: Kom vi går.

Hvorfor det sa jeg, men i det samme så jeg at onkel Arnulf kom imot oss og han bar på en koffert.

Les også Terje Eidsvågs filmanmeldelse: «Aldri har en norsk storhet blitt så nådeløst skildret på film»


Rev meg løs


Jeg rev meg løs fra mors grep og sprang bort til onkel, mens mors hudfarge skiftet fra rød til hvit.

- Hva har du der, spurte jeg.

- Å det, sa onkel, er en julegave til tante. Som du vet så er hun sydame og dette er en symaskin. Jeg tenkte at jeg kunne sette den hjemme hos dere slik at hun ikke oppdager den. Og der ble gaven til tante pakket inn og nå var det bare å vente på den store dagen.

Så var julemiddagen fortært og nå kom det verste med hele julekvelden; oppvasken og å høre på at Sølvguttene sang mens julen ble ringt inn.

Endelig var det klart for det jeg hadde gledet meg til; pakkene. Det var ikke slike mengder som i dag, men spenningen var ikke noe mindre av den grunn.

Les også: Markahyttene i Trondheim: Damhaugen


Firkantet pakke


Blikket mitt hadde blitt dratt mot en stor firkantet pakke som lå litt på siden av de andre og da far løftet den opp og sa «til Jan fra mor og far», så følte jeg at hjertet gjorde et hopp inne i brystet mitt

Jeg satte meg ned på gulvet og begynte å rive av papiret. Plutselig var det som om jeg fikk en bøtte med kaldt vann midt i ansiktet, for jeg kjente igjen kofferten som onkel hadde da vi møtte ham i byen.

Jeg så surt bort på mamma, og sa: «Hva skal jeg med symaskinen til tante?»

«Du må bare åpne kofferten og se» sa hun.

Opptatt av debatt? Les også: Tenk så merkelig at den eneste tiden på døgnet du har god tid, er når jeg skal stenge butikken


Gledeshylet

Som sagt så gjort. Jeg slo opp lokket og fikk se hva som gjemte seg der inne. Et rødt og nydelig trekkspill - og gledeshylet mitt kunne måle seg med lyden fra Tåkeluren ute i Løften.

Jeg husker ikke noen av de andre gavene fra den jula, men jeg husker at jeg var utålmodig etter å komme i gang, for jeg skulle jo spille «Drømmen om Elin» sammen med onkel.


Mor og tante hadde en plan for dette og 2 juledag så var Leksjon 1 av trekkspillkurs for nybegynnere i gang men jeg vil ikke påstå at jeg hadde fått to av verdens fremste pedagoger.

Mer debatt: Jeg tenker at jeg knuser skammen ved å være synlig blant julestressa trøndere


Plassert på stol

Jeg ble nemlig plassert på en stol på kjøkkenet og trekkspillet ble sælet på meg etter alle kunstens regler som en travhest på Leangen.

Mor sto på høyre side og sa hva jeg skulle gjøre med de tangentene der men tante hadde styringa over bassene og i midten satt jeg og gråt mine modige tårer.

Ja det er helt sant. Drømmen om Elin virket uoppnåelig og før denne jula var over så hadde trekkspillet mitt blitt til et «skrekkspill» og ble stuet bort i en krok


I ettertid så har vi blitt veldig gode venner og tilbrakt mange timer sammen, men jeg skal være ærlig nok til å innrømme at det hender når jeg hører noen spille trekkspill så tenker jeg på en liten gutt som sitter mellom to myndige damer og gråter.



Hør våre kommentatorer se tilbake på 2018 og oppsummere lokale politiske hendelser, det dramatiske året i rikspolitkken og kulturlivets kår i 2018

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: De møtte sine jentesuperhelter


På forsiden nå