Debatt

RBKs Tore Reginiussen: - Jeg er stolt av å kunne kalle Ehsan min venn

«Han elsker fotball, og er et stort talent, men sliter nå med å klare å finne energi og glede til å holde på med det lenger» skriver Tore Reginiussen i dette debattinnlegget.

«Han elsker fotball, og er et stort talent, men sliter nå med å klare å finne energi og glede til å holde på med det» skriver RBK-spilleren Tore Reginiussen (t.v.) om Ehsan Abbasi.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Første opplevelsen jeg hadde med Abbasi-familien, var støttekonserten som ble avholdt i Vår Frue kirke, der jeg fikk høre Taibeh Abbasi sette ord på det hun og familien har vært gjennom. Hun ble født i Iran, etter at foreldrene flyktet fra Taliban i Afghanistan. I 2012 kom hun sammen med storebror Yasin til Norge. Moren og lillebroren Ehsan kom etter, og de fikk innvilget asyl.

I 2015 ble oppholdstillatelsen tilbakekalt, og siden den gang har familien levd i en konstant usikkerhet som har preget alle familiens medlemmer i sterk grad.

I det siste avslaget fra Utlendingsnemnda begrunnes avslaget på følgende måte: «Det foreligger sterke menneskelige hensyn. Men etter en samlet vurdering kan innvandringsregulerende hensyn likevel tilsi at oppholdstillatelse ikke kan gis». En iskald og kynisk argumentasjon, hvor man vektlegger innvandringsbegrensning og i prinsippet skyver til side alt annet. Hvilket samfunn har vi blitt, hvis innvandringsregulerende hensyn trumfer hensynet til barns helse og sikkerhet?

Les også: Jeg prøver å leve helt normalt i det unormale livet jeg har fått

Denne familien kom hit med en drøm om et nytt og bedre liv. De startet skolegang, fikk seg jobber. De skaffet seg sosiale nettverk, tok del i idrett og andre fritidsaktiviteter og integrerte seg i samfunnet på en eksemplarisk måte. De la planer og drømmer for en lys fremtid i trygghet i Norge, før alt ble brått revet fra dem igjen. Tilbake var usikkerheten, marerittene og frykten. Vi som er født og oppvokst i verdens beste land har vanskelig for å sette oss inn i hvordan det må føles å ligge våken kveld etter kveld og frykte at politiet plutselig kan komme for å hente deg og sende deg til et land og en kultur totalt ukjent for deg, og til en tilværelse fylt av håpløshet og redsel.

Afghanistan er ikke et trygt land, og Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) konkluderte i august i år med at hovedstaden Kabul ikke lengre er en trygg plass for interne flyktninger i Afghanistan. Også Amnesty International er skeptiske til å sende asylsøkere fra Afghanistan med avslag tilbake til Kabul.

Hit skal vi altså sende en familie med to barn som aldri har vært i landet, og som ikke har noen anelse om hva som venter dem. Så brukes det som argumentasjon mot familien at siden de på en så god måte har klart å integrere seg i Norge, så klarer de det helt sikkert fint i Afghanistan også. En meget lettvint konklusjon å trekke, da jeg sikkert ikke trenger å påpeke at utfordringene og problemene der er av en litt annen art enn dem man møter i Norge.

Les også Trygve Lundemos kommentar: De hives ut for å skremme vekk andre

Jeg har vært så heldig å få bli bedre kjent med familien Abbasi. En utrolig raus og gjestfri familie. De deler generøst det lille de har og har alltid plass til en til rundt middagsbordet. Samtidig er det en familie som er ufattelig sliten etter å ha kjempet en lang og håpløs kamp. Usikkerheten og redselen har satt sine spor hos alle, og preger hverdagen deres i stor grad.

På tross av sterke støttespillere og mange allierte har kampene og nederlagene blitt så mange at de er blitt vanskelig å håndtere. Særlig for Ehsan, den yngste i familien. Alt han ønsker er å være en vanlig norsk gutt som alle hans venner. Ehsan er en respektfull, hyggelig og takknemlig gutt. På tross av at han har vært gjennom mye som barn, har han en sterk og ektefølt omtanke for menneskene rundt seg.

Han elsker fotball, og er et stort talent, men sliter nå med å klare å finne energi og glede til å holde på med det lenger. Hans store drøm, som mange andre gutter på hans alder, er å en gang få oppleve en Barcelona-kamp på nært hold. Jeg er stolt av å oppriktig kunne kalle Ehsan for min venn, og håper å en dag kunne ta han med til Barcelona så han får oppfylt drømmen sin.

Les også: Ber om omgjøring av Abbasi-vedtak

Denne familien spør ikke om mye. Det har de aldri gjort.

Alt de ber om er at noen gir dem en sjanse på lik linje med oss andre. De kommer til å jobbe hardt, de kommer til å møte alle på sin vei med samme respekt, glede og takknemlighet som de har møtt meg med, og de kommer til å være en berikelse for dette landet.

Kast prestisjen på havet, det er barns framtid og en hel families skjebne som står på spill her.

Hør våre kommentatorer snakke om Trondheims første Michelin-stjerner og om hvorfor det koker rundt Giske nå

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Hør vår debatt-podkast: De møtte sine jentesuperhelter


På forsiden nå