Debatt

Jeg sitter i «cockpit» i en ny metrobuss og storgleder meg til å kjøre en sånn doning

«Kjenner jeg blir litt stolt» skriver bussjåføren Stian Langtind i dette debattinnlegget.

«Jeg startet å kjøre buss for snart 3,5 år siden, etter mange år som lastebilsjåfør. Jeg har fått føle på at vi bussjåfører nesten blir sett ned på i arbeidslivet» skriver Stian Langtind.  Foto: Terje Svaan

Saken oppdateres.

Det «storglædes» til metrobussene settes inn i trafikken i Trondheim fra 3. august 2019.

Jeg sitter i en «cockpit» i den nye metrobussen, med helt nytt materiell og ingen billettering. Kjenner jeg blir litt stolt av å få ansvar for en sånn doning, og ikke minst å få kjøre passasjerer trygt der de skal.

Jeg startet å kjøre buss for snart 3,5 år siden, etter mange år som lastebilsjåfør.

Les også: Den nye metrobussen vakte oppsikt i sentrumsgatene på første prøvetur

Jeg har fått føle på at vi bussjåfører nesten blir sett ned på i arbeidslivet, men tror ikke mange skjønner ansvaret og utfordringene med konstant å være 110 prosent fokusert på jobb hver dag, med konstante endringer i trafikkbildet nesten daglig.

Ja, vi er ofte forsinket, men som regel er det en logisk forklaring. Et eksempel er når vi kjører i rushtiden, så går det ofte busser, men alle skal inn på samme buss uansett om den er meget full - og ja, jeg skjønner at folk vil komme seg fortest mulig hjem fra jobb.

Og så har vi de tilfeller hvor vi står på en holdeplass og åpner og lukker flere ganger, da det kommer folk springende for å rekke denne avgangen. Da øker forsinkelsen, men hvis du da istedet kjører og det står flere på holdeplassen som ikke kan få være med, da gestikuleres det med forskjellige tegn som ikke egner seg på trykk.

Les også Harry Tillers kommentar: Se, miljøtiltakene virker

Det oppstår også ofte tekniske problemer med bussene, som gjør at vi blir forsinket. Så som oftest er det en grunn til forsinkelser.

De fleste tenker ikke over vårt ansvar. I følge flere sitter vi bare på «ræva» og kjører buss.

De skjønner ikke at vi blir slitne etter endt arbeidsdag. Med konstant mas, meget fulle busser og folk som kommer for å spørre om alt.

Det er passasjerer som sitter og prater høyt i telefonen om sine private ting rett ved siden av oss sjåføren og unger som skriker. Det er eldre som ofte trenger vår hjelp til å kom på og av bussen, med både rullatorer og rullestoler. Vi må hele tiden være serviceinnstilt og opptre profesjonelt.

Les også: Det blir større kapasitet og flere avganger på de aller fleste bussruter

Alle bør også tenke over at når vi kommer til endeholdeplass, så må en del av oss sjåfører besøke toalettet og ta en pust i bakken.

Vi må faktisk gå ut av bussen og strekke litt på oss, for så å sette oss og rekke neste avgang. Ikke misforstå; jeg har det kjempebra på jobb, men synes folk må begynne å reflektere over våre utfordringer i hverdagen.

Og vi er alle forskjellige individer, med både dårlige dager og bedre dager. Husk ingen av oss er perfekte.

Men det koster så lite med et smil og en hilsen fra både sjåfører og passasjerer.

Hør våre kommentatorer snakke om Giske-saken, måling om Giskes tillit i Trøndelag og veien videre for Trøndelag Ap

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: Jeg sjekker telefonen min hvert tiende minutt. Sosiale medier er som er rusmiddel

Metrobussen var i dag ut på sin første offisielle prøvetur.

På forsiden nå