Debatt

Jeg har sett bunnslitne foreldre gråte når de forteller om hva hjelperen ba dem om

Absolutt alle deltakerne på kurset hadde minst en vond erfaring med hjelpeapparatet, forteller Stine Hanssen Brattland i dette debattinnlegget.

«Noen fortalte om vonde møter hvor de hadde følt seg mistrodd, hånliggjort, fått saker trenert i det utålelige, om møter med mangelfulle referat» skriver Stine Hanssen Brattland. (Illustrasjonsbilde)  Foto: Gorm Kallestad,, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Bufetat har i en årrekke arrangert et kurs som heter «Hva med oss», som er for foreldre til barn med utfordringer utover det vanlige. For aleneforeldre finnes det et tilsvarende «Hva med meg».

Kursene er landsdekkende, og arrangeres flere ganger per år. Sammen med husbonden var jeg nylig så heldig at jeg fikk være med som deltaker på kurset for Midt-Norge.

Der møttes vi, rundt ti par, alle med barn med varierende utfordringer. Noen hadde fastsatte diagnoser, andre var under utredning, noen hadde skolebarn, andre hadde barnehagebarn. Noen hadde flere barn med utfordringer, andre hadde det ene. Noen barn hadde primært somatisk sykdoms- eller symptombilde, andre hadde nevrologiske, som for eksempel autismespekterdiagnoser eller ADHD. Andre igjen hadde begge.

Les også Marianne Knudsens kommentar: Hele min frihet ligger i hendene til en saksbehandler

Fellesnevneren for oss som foreldre, var at vi hadde søkt oss inn på kurset fordi vi i varierende grad opplever hverdagen vår som krevende nok til at vi følte oss berettiget til en plass på kurshelg med fullpensjon på hotell.

Et premiss for deltakelse i kurset, er at alt som sies i kursrommet blir i rommet. Både i det fysiske konferanserommet vi var i, og i det overførte rommet. For eksempel under fellesmåltidene. Dette er nødvendig for at de som føler behovet skal kunne dele krevende livserfaringer med andre i en lignende situasjon, uten å automatisk miste eierskapet over sin egen og familiens historie. På kurset skal man kunne snakke om utfordringene barna har, uten å risikere at dette slår tilbake på dem selv når barna kanskje får høre om det. Det er noe med felles skjebne, felles trøst. Problemer minker kanskje litt i størrelse når man får delt dem. I sola sprekker trollene. De får i hvert fall noen sprekker og rifter her og der.

Les også: I villmarka for å kvitte seg med strevet

Jeg skal selvsagt ikke dele konkrete episoder av det de andre deltakerne fortalte, eller det jeg fikk lære om deres liv og leven. Men vi som var på kurset, vi som har barn med ymse utfordringer, har ofte nok en fellesnevner. Denne kalles hjelpeapparatet. Hjelpeapparatet er summen av alle instanser man henvender seg til for bistand eller hjelp, eller som automatisk kobler seg på når man har fått en diagnose.

Alle deltakerne på kurset hadde erfaring med en eller annen variant av hjelpeapparatet, gjerne flere instanser og hjelpere. Det kom tidlig frem at absolutt alle deltakerne på kurset hadde minst en vond erfaring med dette apparatet å dele. Mange flere.

Les også: - Jeg gir ikke sønnen min ADHD-medisin for moro skyld

Noen fortalte om vonde møter hvor de hadde følt seg mistrodd, hånliggjort, fått saker trenert i det utålelige, om møter med mangelfulle referat. Jeg har sett bunnslitne foreldre gråte når de forteller om hjelperen som ba dem om «å prøve litt hardere, litt lengre, litt mer». Foreldrepar hvor den ene har måttet svare på om den andre forelderen er den som bestemmer alt i huset, med den andre forelderen som uglesett tilhører.

Jeg er ikke i tvil om at alle som jobber i en eller annen form i «Hjelpeapparatet» har et oppriktig og genuint ønske om å hjelpe dem som trenger det, og å gjerne være en uvurderlig støtte for familier og folk som henvender seg for bistand når livet byr på andre ting enn søte karameller og sukker.

Les også denne kronikken: Barnas rettigheter er styrket

Hvorfor er det da tilsynelatende slik at utelukkende gode erfaringer med hjelpeapparatet er snarere unntaket som bekrefter regelen, enn selve regelen? Er det fordi instansene og hjelperne er så mange, at det er dømt til å glippe? Er det fordi mottakerne av hjelpen er så kravstore at det er umulig å nå opp til deres idealer? Jeg vet ikke. Men jeg vet at foreldre som oppsøker hjelp gjerne er tynt til bristepunktet idet de søker hjelp.

Jeg vet at ventelistene ofte er lange, og at hjelpen i en del tilfeller følger diagnoser. Jeg vet at nevrologiske diagnoser, som ADHD, autisme, Tourettes og deres like kan være tidkrevende å avdekke og å diagnostisere. I en ideell verden hadde hjelpen man hadde behov for kommet idet behovet meldte seg, uavhengig av diagnose. Et behov er et behov. Slik er det imidlertid ikke.

Og veien fram til man får den hjelpen man trenger kan være årelang, og full av nedbrytende holdninger, også fra hjelperne. Og akkurat det burde foreldre slippe.

Hør våre kommentatorer snakke om Venstre i krise, brudd i trondheimspolitikken og Kosmorama-suksess

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

HTML: Påmeldingsskjema nyhetsbrev (Mailchimp, ukens meninger

Hør vår debatt-podkast: Jeg sjekker telefonen min hvert tiende minutt. Sosiale medier er som er rusmiddel

Innleggsforfatteren: Stine Hanssen Brattland er tobarnsmor og butikkmedarbeider 

Innleggsforfatteren: Stine Hanssen Brattland er tobarnsmor og butikkmedarbeider 

På forsiden nå