Debatt

Da jeg var barn hadde vi et felles lydspor i helgene, nå er vi bare i hver vår boble

«Nå spør jeg meg om hva jeg og mine barn vil minnes om 10–20 år fra nå? Har vi de samme referanserammene i det hele tatt?» skriver Elisabeth Strand Vigtel i dette debattinnlegget.

«Vi har ikke lenger noe felles bakteppe for disse helgekveldene hjemme» skriver innleggsforfatteren.  Foto: Scanpux/Shutterstock

Saken oppdateres.

Lydsporet til mine helger som barn, var Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike som kommenterte ski. Eller Dan Børge Akerø i LørDan. Eller liksom-franske aksenter fra «'Allo 'allo!»

Lydene fra skjermen var forutsigbare og trygge, og stemningen i huset likedan. Dette var noe både de voksne og barna følte og tok del i.

Spol frem til 2019 i stua hos oss, og tonen er mer «Se å skru av den høye lyden på YouTube-videoen, jeg hører ikke hva charter-Svein sier». Eller «Hvem er det du roper til på Fortnite nå da»?

Les også: Jeg har en nydelig sønn på 21. Da han var 19 år, kastet jeg ham ut av huset

Vi har ikke lenger noe felles bakteppe for disse helgekveldene hjemme.

Når jeg prater med min mamma og pappa, vil vi alle kunne minnes tause Birgitte eller fortsatt flire av John Cleese i «Hotell i særklasse». Vi vet også alle hva pappa viser til når han sier «Listen very carefully. I shall say zis only wence». Jeg skjønte ikke alt av det vi så på den gang, men jeg skjønte at stemningen var god. Og gjennom å ta del i en opplevelse laget for voksne, lærte jeg meg hva andre mennesker syntes var morsomt, rørende eller spennende. Og jeg kjente igjen melodien av en god helg, for den gjentok seg gang etter gang.

Les også Terje Eidsvågs kommentar: Foreldregenerasjon prestasjon må se på seg selv

Men nå spør jeg meg om hva jeg og mine barn vil minnes om 10–20 år fra nå? Har vi de samme referanserammene i det hele tatt? Har jeg lagt godt nok til rette for at dette skal skje?

Før hadde vi barne-tv bare en halv time hver dag. Nå har barna enorme muligheter til å fylle all sin tid med ting som er tilrettelagt bare for dem. Men det fører til en større distanse mellom oss.

Kanskje de burde få sjansen til å lære seg å ta del i opplevelser som skjer på andres premisser? Kanskje har de godt av det og det vil gjøre dem til mer tolerante mennesker i fremtiden? Jeg tror det.

Men kanskje jeg som moderne mamma tross alt bør sette meg i sofaen og se på noen YouTube-videoer sammen med dem? Kan hende jeg vil le med dem, og vips så har vi et felles minne.

Lørdagskvelden er gjerne den ene kvelden vi har mulighet for å oppleve noe felles i en ellers hektisk hverdag. Jeg vil ikke at vi kun skal minnes hvordan vi trakk oss tilbake i hver vår boble.

Les også: Trist at barn oftere nektes å være med i korps enn idrett

Så fra nå av skal hele familien hver lørdag se en episode av «Hver gang vi møtes» etterfulgt av å se en YouTube-video av en youtuber som ser på at en annen youtuber spiller Fortnite.

Alternativt kan vi se på at en youtuber ser på «Hver gang vi møtes».

Det kaller jeg en opplevelse på felles premisser.

Hør våre kommentatorer snakke om Venstre i krise, brudd i trondheimspolitikken og Kosmorama-suksess

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Hør vår debatt-podkast: Jeg sjekker telefonen min hvert tiende minutt. Sosiale medier er som er rusmiddel

På forsiden nå