Ordet fritt:

Å anerkjenne personen og suicidaliteten

Vi trenger (tål)modige fagfolk som tar imot personens smerte, som er en ledsager i det vonde og samtidig en bærer av håp.

Historien til Emma har berørt mange av Adresseavisens lesere. I fagmiljøet foregår debatten rundt hva som skal til for å hjelpe mennesker som Emma.  Foto: Mariann Dybdahl

Saken oppdateres.

Det var nesten så jeg ikke fikk skrevet dette innlegget. Det er så mye å si, men for få ord i et slikt innlegg, om et så smertefullt og viktig tema. Jeg følte meg litt maktesløs og usikker da jeg ble bedt om å skrive dette leserinnlegget.

LES OGSÅ: - I Norge er det en menneskerett å gå til grunne

Slik kan det nok føles for flere, også de som skal forsøke å hjelpe personer som har tanker om å ta livet sitt og som gang på gang skader seg selv og/eller gjør selvmordsforsøk. Jeg har gjennom min erfaring som psykiatrisk sykepleier og forsker innen fagfeltet suicidalitet og psykisk helsevern møtt mange pasienter som har hatt tanker om å ta livet sitt og som har gjort ett eller flere selvmordsforsøk. De personene jeg har møtt, har vært veldig forskjellige, og deres suicidalitet har utviklet seg på bakgrunn av ulike situasjoner og erfaringer i livet.


Det de ofte har til felles, er at de føler seg lite verdt og de kan ha en opplevelse av å være frakoplet andre mennesker. De kan føle seg uelskbar, og ofte devaluerer de seg selv og nedvurderer egen betydning i relasjon med andre. De kan føle skyld og skam, føle seg som en byrde og tro at andre har det bedre uten dem. De kan oppleve sterk håpløshet og mangle tro på at situasjonen skal bli bedre. Det er smertefullt, og min erfaring er at de som opplever dette, først og fremst ønsker å møte empatiske medmennesker som anerkjenner dem og deres erfaringer.

LES KOMMENTAR: Vi kan ikke godta at det er umulig å hjelpe Emma

De ønsker å bli sett og hørt, møtt med respekt og som et likeverdig menneske som til tross for sin sårbarhet også har ressurser. De ønsker å møte hjelpere som kan vise omsorg når de har det vondt, men som også kan støtte dem i deres personlige bedringsprosess. De fleste som erfarer problemer, ønsker antagelig å bli møtt på denne måten. Det vil imidlertid være enda viktigere for personer som har tanker om å ta livet sitt - nettopp fordi de kan føle seg så verdiløse og frakoplet andre mennesker. Da trenger de å møte mennesker som ved sin væremåte kan bekrefte «du er betydningsfull» og «jeg bryr meg om deg». Dette er noe av det viktigste hjelpere kan bidra med, og bør være grunnleggende i all hjelp som ytes til personer som over kortere eller lengre tid har selvmordstanker.

Les også: Ingrid Marie gråt for Emma (26) i rådhuset

Kanskje tenker alle at dette er enkelt, dette er da en selvfølge. Men dette er ikke lett i praksis, og jeg har møtt pasienter og tidligere pasienter som har delt erfaringer om situasjoner hvor de ikke har opplevd seg sett og hørt, bekreftet og forstått. Det kan forsterke smerten og følelsen av at de er lite verdt og ikke fortjener noe, og det kan bidra til økt suicidalitet. Jeg tenker derfor at det er viktig å fokusere mer på hvordan vi møter og kommuniserer med personer som har selvmordstanker og som har gjort selvmordsforsøk, og gjøre fagfolk til enda bedre og tryggere hjelpere. Ikke at de skal bli mer kompetente til å kategorisere symptomer, lidelse og selvmordsrisiko, og til å iverksette kontrolltiltak.

Jeg tenker vi trenger (tål)modige fagfolk som behersker anerkjennende samhandling. Hjelpere som kan og har mot til å ta imot den smerten som personen kommuniserer, som anerkjenner personen og suicidaliteten, som tåler usikkerhet, og som kan være en ledsager i det vonde, men også en bærer av håp.

Les saken: Hvem kan redde Emma?

På forsiden nå