Debatt

Takk for at det er rom for oss som bare vil ha det gøy

Jeg skjønte tidlig at høye spark og estetikk ikke var min greie, men kraft og innsats skulle det ikke stå på.

Hilde Andreassen vil i dette innlegget takke Trondheim Taekwon-Do klubb (TKD) for at de har rom for dem som bare vil trene, mestre innenfor sine evner og ha det gøy. Her sammen med Ann Mari Husås (t.h.).   Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

Jeg har aldri vært flink i noen idrett, men har alltid holdt meg aktiv, være seg aerobic, yoga, vektløfting, sykling eller fjellgåing året rundt og hatt stor glede av det. Jeg har aldri hatt ambisjoner om å bli toppidrettsutøver, det krever for mye og livet har altfor mange andre ting å glede seg over.

Ikke har jeg talent nok for å bli noe «stort» innen noen som helst idrett heller. Derfor ønsker jeg å takke Trondheim Taekwon-Do klubb (TKD) for at de har rom for oss som bare vil trene, mestre innenfor våre evner og ha det gøy. For fem år siden startet jeg, i en alder av 39, med TKD. Først og fremst i et forsøk på å motivere sønnen til å drive på, og så for meg mor og sønn-treninger med masse gøy action. Sånn ble det dessverre ikke, han mistet interessen mens mor ikke kunne slutte.

LES OGSÅ: Emil, du har gjort gode valg

Det viste seg at jeg hadde noen skjulte drømmer og ambisjoner likevel. Jeg skjønte tidlig at høye spark og estetikk ikke var min greie, men kraft og innsats skulle det ikke stå på. For det ble jeg belønnet med svart belte 1. dan den 10. mai i år. Bak det beltet står det mange timer med terping, forsakelser og masse gøy. For selv om man er såkalt «godt voksen», så må man klare ganske så hårete krav, både fysiske og teoretiske, for å oppnå svart belte.

Det beste er at det er nå reisen egentlig begynner, og at jeg som 45-åring ennå kan får lov til å utvikle meg, lære nye ting og oppleve mestring. Underveis på reisen til svart belte opplevde jeg utelukkende velvillighet og støtte fra instruktører i klubben. I hvilken annen idrett kan man melde til landslagstrenere og høre om de kan hjelpe til med noen tips og de stiller opp og bruker av sin fritid for å hjelpe en gjeng med «gæmliser» som aldri vil være landslagsmateriale?

LES LESERINNLEGGET: Da Emil sluttet på fotball, var lettelsen stor

Slikt gjør man bare i TKD, det er ikke noe spørsmål om man er verdig til noens tid eller om man kan yte i et VM eller tilsvarende. Det er en selvfølge at folk stiller opp for hverandre. Man opplever å bli tatt seriøst, selv om man ikke er i satsingsgruppa for de store mesterskap. Det er jeg takknemlig for. Dette er ikke bare en solskinnshistorie, det er klart det er frustrasjoner underveis, det er teknikker en ikke får til, livet kommer i veien med sine utfordringer, motivasjonen falt innimellom drastisk og man mister troen på seg selv og hva man kan klare.

Det har vært graderinger og treninger hvor det kjentes ut som hjerne og kropp ikke ville fungere sammen og det nok så ut som jeg aldri hadde trent en eneste time med TKD. Det er en grunn til at et av de viktigste grunnprinsippene i TKD er ukuelig ånd. Ja, jeg er ikke verdens beste, men jeg kan sparke hardt, jeg kan noen teknikker og jeg gir meg aldri. Til slutt en liten melding til media. TKD er en av de ti største idrettene i verden.

LES OGSÅ: Trøndelag må dra i nødbremsen

Jeg vet vi ikke skal sammenligne og vi er en vintersportsnasjon, naturlig nok, men det må gå an å skrive og sende fra andre mesterskap enn de som handler om ski? Nå når NRK ikke lenger får sende skimesterskap, er det kanskje på tide å sondere terrenget for andre idretter? De har lyktes med sjakksendingene, hvorfor ikke prøve TKD-sendinger og fra andre store idretter i verden med fantastiske norske utøvere som får alt for liten oppmerksomhet her hjemme? Hva med en TKD-utøver i Mesternes mester? Det er ingen mangel på utøvere med både VM og EM-medaljer.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå