Stor klimaspesial på debatt:

Stopp elbil-galskapen - og hvorfor er Oslo bedre enn Trondheim?

Klima engasjerer Adresseavisens lesere sterkt, og her har vi samlet syv debattinnlegg.

Det beste strakstiltak for å løse klimakrisen synes å være å stoppe elbil-galskapen, samt å begrense fly-trafikken, skriver debattant og miljøarbeider Trond Jahren.  Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

Adresseavisen, NTNU og vitenskapsfestivalen The Big Channel arrangerer folkemøtet Klimatoppmøte Trøndelag søndag 16. juni klokka 18 på Royal Garden i Trondheim.

Stopp elbil-galskapen, begrens flytrafikken

  • Man blir i alle medier tutet ørene fulle av at løsningen på klimakrisen er å stadig pøse ut sterkt subsidierte elbiler i trafikken. De rikeste og de som har råd til å kjøpe seg en Tesla eller andre el-biler, sparer store summer og blir enda rikere. Man mener at det tydeligvis blir mindre CO2-utslipp av denne politikken. Hvor har politikere som påstår dette lært seg å regne? Vet man ikke at per idag og ihvertfall de neste 50 årene og sannsynligvis mye lengre, vil det være behov for fossil brensel for å dekke opp et økende kraft-underskudd globalt?
  • Vårt overskudd av grønn kraft blir faktisk eksportert til Europa. For hver elbil som bruker strøm i Norge, kan man istedet redusere store utslipp fra forurensende kraftverk i Tyskland. Det er også bevist at en Tesla i dag totalt sett er en tre ganger så forurensende bil enn en dieseldrevet bil med den nye EURO6-motor med ekstremt lave utslipp. Denne kan i tillegg drives av fossilfri HVO-biodiesel. Dette gjør at det suverent mest miljøvennlig alternativet i dag er diesel-bil. Ser man også på produksjon og lagring av batterier, er elbilene rullende miljøbomber. Det beste strakstiltak for å løse klimakrisen synes derfor å være å stoppe elbil-galskapen, samt å begrense fly-trafikken.
  • Trond Jahren, miljøarbeider

Opp med hånda!

  • Opp med hånda, du som synes det er helt uproblematisk om vindturbiner kommer i ditt nabolag og ikke ville irritere deg noe om du skulle høre litt brumming eller se noen flagrende skygger av dette. Opp med hånda, du som synes hytta eller turområdet ditt ikke ville miste sin sjarm om noen fjellknauser ble sprengt vekk og turen må gå på anleggsveier i stedet for i lyng og hei. Opp med hånda, du som synes vi bør ofre litt av fuglelivet for å bidra til at Europa får et alternativt strømtilbud. Opp med hånda, du som synes denne, grønne energien er så viktig at du dropper å fly til Syden og lar bilen stå for samme sak. Opp med hånda, du som synes det er uproblematisk at vindmølleparker har en begrenset levetid og at de som satte dem opp ikke er like ivrige når de må skiftes ut, med fare for at de blir stående som rustne spøkelser om 30-40 år. Opp med hånda, du som har tenkt over at i Danmark kan de bare rive, fylle igjen og få naturen tilbake, mens vi i Norge vil få krater i fjellene om vi skulle gjøre det samme.
  • Viktor Grindheim

Miljøengasjert trondhjemmer Idar Støwer har tegnet denne kommentaren til vindkraftdebatten på Frøya. 


En mild klimautfordring til kommunen, SiT og NTNU…

  • Den 6. mai kunne vi lese sammendrag av nok en høyst alarmerende rapport om klodens tilstand. FNs naturpanel slo fast at en million arter er utrydningstruet, og at dette satte alt framtidig liv på kloden i fare. I noen timer kunne vi lese og høre denne nedslående nyheten før ubehaget ble for stort, fortrengningen overtok sammen med Melodi Grand Prix og andre underholdningsdop. Dette er ikke noe nytt – denne dødsens alvorlige leken har vi drevet med i alle fall siden Rachel Carsons «Den tause våren» i 1962. Også den aller siste FN-rapporten konkluderer med at alle samfunn må gjennomgå dyptgripende systemendringer med bærekraft som utgangspunkt. Har noen hørt en eneste røst fra politisk hold som tar opp den hansken?
  • Vi kan føre salige Ibsens betraktninger om livsløgnen videre og fortsette å tro på søppelsortering, kvotehandel, vindmøller på Frøya, utvinning av verdens reneste olje, bomringer eller ikke bom-ringer, at det er like før charterflyene renser lufta – og den største illusjonen av alle: At et grønt skifte skal romme den behagelige snuoperasjonen vi må ha.
  • Forsommerens lyd av gressklippere høres nå på nytt. Helt naturlig, graset vokser må vite. For oss sømmer det seg å ha velstelte plener. Robotklippere selges som aldri før. Akkurat her kan det ligge et så lite offer at vi kanskje klarer det, og samtidig har en reell effekt.
  • Utfordringen går derfor til de store plenforvalterne i Trondheim: Trondheim kommune, SiT, NTNU og kanskje flere? Biologer har uttalt at pollinering, insektsdød, humler, veps og andre kryp vi er avhengige av også henger sammen med forekomsten av villblomster. Kanskje forventningen om at størstedelen av parkarealene kan gro uten klipping i år, er alt for mye å forlange, men at man har muligheten for å spare noen avgrensede områder? Og spandere noen frø med villblomster? Eller opptrer alle disse plenforvalterne som ubevisste klimafornektere?
  • Neida, jeg tror ikke at dette «redder kloden», men jeg tenker at dette er et så minimalt offer som ikke truer vår livsførsel som vi selvsagt alle fortjener – at det kan prøves? Tenk om private hageeiere ville forsøke dette også. Selv avskyr jeg løvetann i plenen, men har øvd de siste dagene – de frekke og livskraftige villblomstene skal få stå i fred. Og jeg ser at veps og humler gjør bruk av dem. Og mitt trumfkort til slutt: Dette må jo være lov siden Kongen og Dronningen har gått i spissen for det – de lar deler av Slottsparken gro vilt. Gode forbilder, også for Trondheim.
  • Bjørn Øyvind Engh, samfunnsviter

Oslo spør: Har Trondheim det som trengs?

  • I år er Oslo europeisk miljøhovedstad. Det kan også andre norske byer bli. Vi oppfordrer dere til å søke! 20. juni blir vinneren av tittelen europeisk miljøhovedstad 2021 kåret i Oslo – den 12. i rekken. Finalistene er finske Lahti og de to franske byene Lille og Strasbourg. 14. oktober 2019 er søknadsfristen for å være med i konkurransen om 2022-tittelen. Hva er poenget med å søke for andre norske byer? Tittelen er gjev og henger høyt i Europa, men hensikten og betydningen er noe langt mer enn et klapp på skulderen for en jobb vel utført. EU-kommisjonen, som står bak kåringen, innførte prisen for å løfte frem byer som har løsninger andre kan dra nytte av og for å fremme samarbeid over landegrensene.
  • To tredjedeler av Europas befolkning bor i byer, og byene står for 70 prosent av både utslipp og energiforbruk. Konsekvensen av urbaniseringen er at de største klima- og miljøutfordringene finnes i byene. Men i byene finnes også løsningene. For å nå de internasjonale klimamålene, må lederne i byene gå foran og sørge for at byene vokser smart. Og det gjør vi best gjennom å samarbeide og dele løsninger med hverandre – i Norge og på tvers av landegrenser. Dette var bakteppet for at EU-kommisjonen i 2010 utnevnte Stockholm til den første miljøhovedstaden. «Åpen kildekode» heter det på dataspråket. Det er nettopp det Oslo byr på i miljøhovedstadsåret – og i årene som kommer. Vi er nemlig små nok til å teste ut nye løsninger, men store nok til at våre løsninger kan oppskaleres til større byer.
  • Verden valfarter til Oslo i 2019. Miljøhovedstadssekretariatet har tatt i mot nesten 50 internasjonale delegasjoner, samt et stort antall journalister fra hele verden – fra Korea, Kina, Canada, Australia, Estland, Frankrike, Tyskland, Spania og Italia, for å nevne noen. Interessen for Oslos løsninger er altså betydelig, og mange av løsningene har stor overføringsverdi. Som for eksempel Oslos testing av karbonfangst og -lagring fra avfallsanlegget på Klemetsrud. Teknologien kan potensielt eksporteres til 17 tilsvarende anlegg i Norge og 450 i Europa, og er avgjørende for at Oslo og verden skal nå sine klimamål. Eller hvordan Oslo samarbeider med byggenæringen og bruker sin innkjøpskraft for å gjøre byggeplassene utslippsfrie. Og for ikke å snakke om hvordan Oslo har klart å gjøre elbilen dagligdags. 71 prosent av nybilsalget i Oslo i første kvartal 2019 var elbiler. Det vekker oppsikt internasjonalt.
  • For å bli med i konkurransen om å bli Europeisk miljøhovedstad (EGCA), må byen ha minst 100.000 innbyggere. Men, det finnes også en tilsvarende konkurranse for mindre byer: European Green Leaf Award (EGLA), som er åpen for byer med mellom 20.000 og 100.000 innbyggere. 20. juni kåres 2020-vinneren i Oslo. Finalistene er finske Lappeenranta, irske Limerick og belgiske Melchelen. Nå håper vi flere norske byer vil prøve seg! Oslo søkte tre ganger før vi vant. Det var ikke bortkastet. Søknadsprosessen var i seg selv en nyttig anledning til å knytte sterkere bånd på tvers av kommunens sektorer, synliggjøre alles bidrag og bli enda bedre på å trekke lasset i samme retning. Nå har EU også innført en pengepris til vinnerbyene. EGLA-vinneren får 75.000 euro, mens EGCA-vinnerne får 375 000 euro til markeringen.
  • Å vinne representerer en mulighet. I Oslo bruker vi året som miljøhovedstad som ett av flere virkemidler for å nå byens ambisiøse mål om å kutte utslippene med 95 prosent, og i praksis bli en nullutslippsby innen 2030. I miljøhovedstadsåret skal vi inspirere, mobilisere og engasjere byens innbyggere til å være med og øke takten i den grønne omstillingen. Sammen skaper vi en fremtidssikker by, som er bedre å bo i, besøke, investere i og studere i for alle.
  • Anita Lindahl Trosdahl, prosjektleder for Oslo europeisk miljøhovedstad 2019

Utviklingen i de største byene går i feil retning med hensyn til CO2-utslipp, skriver NGU-forskeren i dette innlegget. 


Skal CO2-utslippene ned, må vi ha mer kortreist stein

  • Vi må sikre at grus og pukk er kortreist, og at ressursene ligger tett på bruksområdene. Vi må vurdere alternativ transport, som båt og tog, der det er mulig - og underjordsdrift der det er økonomisk forsvarlig. Dette kan redusere klimagassutslippene ved transport av grus og pukk som i dag hovedsakelig skjer som tungtransport langs vei.
  • Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser en økning i klimagassutslippene på 0,4 prosent i 2018 i forhold til året før. En stor del av økningen skyldes økt veitrafikk som stod for 17 prosent av de totale utslippene. Økt infrastrukturutbygging og befolkningsutvikling spesielt tilknyttet storbyene, medfører økt forbruk av byggeråstoffene grus og pukk (knust berg). Råstoffene må fraktes og dette skjer stort sett som tungtransport langs vei. Lastebiler kjører over 80 prosent av de nevnte byggeråstoffene, som blir brukt i bygge- og anleggsarbeid.
  • Beregninger viser at fylkene Rogaland, Buskerud og Akershus står for 36 prosent av landets CO2-utslipp som kan relateres til transport av grus og pukk. Dette er i første rekke på grunn av stor eksport til andre fylker. Byene Oslo, Bergen og Trondheim står for hele 13 prosent av utslippene, der mesteparten skyldes import fra nabokommuner eller fra andre fylker. Utviklingen i de største byene går i feil retning med hensyn til CO2-utslipp. Årsaken er sentralisering med økt befolkningsvekst og gradvis avvikling av eksisterende grus-og pukkuttak nær byområdene, slik at ressursene må hentes lengre unna de store forbruksområdene.
  • Flere mulige tiltak kan være med på å redusere CO2-utslipp. Vi må sikre at grus og pukk er kortreist, at ressursene ligger tett på bruksområdene. Vi må vurdere alternativ transport, som båt og tog der det er mulig. Og underjordsdrift der det er økonomisk forsvarlig. Grus-og pukkressursene bør forvaltes i et tidsperspektiv på 50-100 år. God kommunal arealplanlegging er et viktig verktøy for å sikre kortreist stein. Både for å redusere utslipp og for å begrense transportkostnadene.
  • Sjøtransport og jernbane er å foretrekke når massene må hentes lengre unna, ettersom det gir lavere utslipp pr. tonn beregnet mot antall kilometer massen er transportert. Forutsetningen er at det opparbeides mellomlager som har mulighet for å motta store kvanta for videre distribusjon ut i markedet. Det er ikke til å legge skjul på at masseuttak medfører støv, støy og tungtransport, og i mange tilfeller skaper konflikt i tett bebygde områder. Not in my backyard, er et uttrykk som stadig går igjen, for i de fleste tilfeller forgår driften i form av åpne dagbrudd.
  • Der det er teknisk mulig med stabilt fjell vil underjordisk drift med etablering av store bergrom være et gunstig alternativ. Bruddet skjermes for innsyn og det meste av støvet og den støyende aktiviteten kan foregå under jord. Driftsformen er dyrere enn dagbruddsdrift, men konkurransemessig kan det være lønnsomt på grunn av kort massetransport. I tillegg kan tomme bergrom brukes til deponering av avfallsmasser.
  • Eyolf Erichsen, NGU-forsker

Kildesortering kan være krevende, særlig når man ser hvor lettvint fylkeskommunen har det, mener debattanten.   Foto: Terje Visnes

Offentlig sektor og miljøforurensning

  • Dette hjertesukk angår ikke så mange direkte, men hver gang jeg står på kjøkkenet og kildesorterer, noe jeg forøvrig gjør med glede, blir jeg provosert når jeg tenker på hvor enkelt det tilsynelatende er for offentlig sektor å glemme sine «ressurser på avveie».
  • Jeg går daglig på tur, og betrakter meg som en selvutnevnt ryddeansvarlig for de fire kilometer med kommunal vei som går gjennom grenda vår her i Snillfjord. Selv om det er lett å la seg irritere når bilistene bruker grøfta som søppelkasse, og kommunen glemmer brøytestikker og det som verre er på samme sted, blir dette småtteri i forhold til hva fylkeskommunen glemte å rydde etter seg.
  • Ved bygging av ny fylkesvei 714, i dette området, har de etterlatt seg omlag 6 kilometer gammel vei med tilbehør. Dette har de tilbakeført med jussen i orden og tinglyste papirer, så nå er det grunneierne som eier; grunnen, rundt 3000 kubikkmeter gammel asfalt, cirka 1000 stykker trykkimpregnerte rekkverkstolper med tilhørende 40 tonn rekkverkstål. Dette er i beste fall «ressurser på avveie» og i verste fall en framtidig miljøforurensning. Når Trøndelag fylkeskommunes miljøavdeling om x antall år kommer med krav om opprydding, kommer kravet ganske sikkert til «arvingene» til disse «ressursene».
  • Jeg har selv hatt den tvilsomme ære å arve resultatet av feil, som beviselig er begått av offentlige instans, og blitt ansvarliggjort uten noen form for ydmykhet, så det er nok det vanlige. Jeg tror heller ikke at når tidens tann har fått virke på dette arvegodset, vil verdien stå i forhold til kostnader ved å fjerne det. De eneste som garantert vil tjene på en framtidig opprydding, er transportørene som skal kjøre bort rundt 300 billass med miljøavfall.
  • Steinar Johnsen, Snillfjord

Solkraft på Trondheim kommunes eiendommer

  • Solcellepanel på kommunale bygg er en form for fornybar energi som har få ulemper. Jeg og Høyre tok derfor et initiativ i bystyrets maimøte for å få satt fart på utbyggingen. Kommunen er en sinke på dette området, og ingen kommunale bygg har i dag solcellepaneler. Tidligere i vår stemte også Arbeiderpartiet ned et forslag om solceller på en barnehage. Høyre ønsket derfor å la kommersielle aktører som Trønderenergi og Nord-Trøndelag Everk ta ansvaret for utbyggingen uten risiko og kostnader for kommunen. Disse aktørene er for øvrig offentlig eid. Men heller ikke det ville Arbeiderpartiet støtte. De ville helst utrede, ikke handle.
  • Det er derfor gledelig å se at Trøndelag fylke har en helt annen og offensiv holdning til dette. Jeg vil be Arbeiderpartiet i Trondheim lytte til sine partikolleger i fylkestinget og slutte med sine ideologiske skylapper. Vi står overfor en kommende klimakrise hvis vi ikke handler. Da må vi slippe alle krefter til for å elektrifisere Norge og redusere klimautslippene. Prisen på solkraft synker sterkt og blir stadig mer konkurransedyktig med andre energiformer. Likevel har Trondheim kommune så langt vært en sinke når det gjelder installasjon av solcelleanlegg på kommunale bygg.
  • Kommersielle aktører som Trønderenergi har utviklet konsepter hvor de investerer i og drifter solcelleanlegg samtidig som de kan kjøpe overskuddsenergi for videresalg til andre. Selskapet Morel, som bygger og driver ladeanlegg for elbiler er et annet eksempel. Slike selskaper kan både avlaste kommunen for investeringer og benytte sin kunnskap og erfaring til å bygge og drifte anlegg som kan gi lønnsomhet både for kommunen og for selskapet samtidig som vi får en langt raskere utbygging av miljøvennlige løsninger på kommunale eiendommer.
  • Lønnsomheten vil variere blant etter solforhold og størrelsen på anlegget. Man slipper nettleie for solkraften og det vil være en fordel om naboer kan benytte overskuddskraft i perioder hvor forbruket er lavt, som for eksempel når skolene er stengt.
  • Installasjon av solkraft på kommunale bygg kan også inspirere privatpersoner til å gjøre det samme. En analyse av de kommunale byggene og behovene i de enkelte byggene vil avdekke hvilke bygg som vil gi lønnsomme solcelleanlegg og hvilke bygg man bør vente med til prisnivået synker på solcelleanlegg. Målet må være å gjøre Trondheim til en foregangskommune i å finne gode og innovative løsninger sammen med kommersielle aktører.
  • Kjetil Utne, bystyremedlem (Høyre)

LES OM KLIMAVALGET 2019:

- Vårt skyhøye forbruk er den største klimatrusselen, sier Ola Lund Renolen i Miljøpartiet de Grønne

- Det beste klimatiltaket er å avskaffe kapitalismen, mener Ragna Vorkinnslien i Rødt

Frp-politikeren mener norsk oljenæring er bra for klimaet

Karin Bjørkhaug, KrF, er usikker på om havvind er så konfliktfri som det gis inntrykk av

SV-toppen Mona Berger spiser fem kjøttmiddager i uka

Tomas Iver Hallem, Sp, mener elektrifisering, dobbeltspor og jernbanetunnel er de viktigste klimatiltakene i Tøndelag.

Slik skal Venstre løse klimakrisa

Høyre vil redde klimaet med vindkraft, skogbruk og mindre forbruk

Ap-politiker vil ha elektriske fly mellom byene i Trøndelag

På forsiden nå