Debatt:

Om vikingkonger, helgener og stråmenn

Det er fascinerende at det i dag, tusen år etter Olavs tid, finnes religiøse miljøer som ikke vil godta et skille mellom Olav som kristen symbolskikkelse og Olav som historisk person.

Å framstille kristningen som en ensidig utvikling fra et voldelig, kaotisk og primitivt samfunn, til et fredelig, varmt og humanistisk samfunn, er dypt kunnskapsløst og viser ringeakt ikke bare for historiens kompleksitet, men også for menneskene som har levd før oss, skriver Tore Skeie. Håkon Gullvåg, Bispekåpe Nidaros, utkast ryggskjold, olje på tre (1997). 

Saken oppdateres.

Adresseavisens trykking av mitt korte foredrag om den historiske Olav Haraldsson under åpningen av Klemenskirken 21. mai, har ført til noen besynderlige ytringer i avisens meningsspalter. Dordi Skuggeviks kraftsalve av et innlegg og den kristne tankesmien Skaperkrafts og Heidi Staksets påfølgende kommentarer er såpass oppkonstruerte og preget av mangel på helt elementær historisk forståelse og kunnskap, at en historisk diskusjon på slike premisser vil være ganske meningsløs. Men de skal ha takk, for mitt poeng om at Olav etter sin død ble forvandlet til en skikkelse som ettertidens mennesker fylte med nytt innhold, kunne jo knapt blitt illustrert klarere enn av det de skriver.


Det er fascinerende å merke seg at det i dag, tusen år etter Olavs tid, finnes religiøse miljøer her i landet som ikke vil godta et skille mellom Olav som kristen symbolskikkelse og Olav som historisk person. Kan hende skyter jeg spurv med kanon nå, men med håp om at dette kan være interessant for flere, benytter jeg anledningen til å prøve å rydde litt i denne for mange forvirrende materien. Dette blir min siste ytring i denne sammenhengen.

Min historiebok, «Hvitekrist» - som foredraget bygget på - handler altså om den historiske Olavs samtid. Mitt mål har verken vært å «dømme Olav med tilbakevirkende kraft» eller å hylle ham, to etter min mening ganske uinteressante øvelser tusen år etterpå. Målet har vært å skape et kildebelagt bilde av ham, hans omgivelser og tidsalder.

Olav-debattens gang:

  • Først holdt forfatter Tore Skeie et foredrag ved åpningen av Klemenskirken.
  • Dordi Skuggevik reagerte sterkt: Skeie dømmer med tilbakevirkende kraft.
  • NTNU-professor rykket så ut med Skeie-støtte: Han har rett.
  • Tankesmien Skaperkraft hev seg inn i debatten, med støtte til ett av Skuggeviks poenger .
  • Også Heidi Thorp Stakset bidro: Olavs dåp er avgjørende for å forstå hans prosjekt.
  • Hva Olav kan ha tenkt eller følt, kan ikke rekonstrueres av en historiker, skriver Tore Skeie. 

    Min bok handler altså ikke om helgenskikkelsen som ble skapt etter Olavs død, ei heller denne skikkelsens betydning og funksjon i norsk historie. Den handler ikke om den mangefasetterte og fascinerende Olavsarven, som har levd og lever i religiøs tro, i nasjonal mytologi, i litteratur, i sagn og eventyr, i folkeviser, i maler- og dikterkunst, i ordspråk og i stedsnavn.

    Tåkete og metafysiske spørsmål som «Hvem er Olav og hvem er vi?» (Skaperkraft), faller med andre ord utenfor mitt tema. Den Olav jeg skriver om levde for tusen år siden, og vi vet nesten ingenting om ham. Derfor har vi heller ingen kunnskap om hans «kristne tro, filosofi eller statstenkning», eller hans tanker rundt «moderne administrasjon» som Skaperkraft og Skuggevik etterlyser, annet enn at det er tvilsomt om han tenkte mye på stater og moderne administrasjon, ettersom stater ikke fantes ennå og moderniteten fortsatt lå en del århundrer fram i tid.

    Dordi Skuggevik kastet seg inn i debatten. 

    Hva Olav kan ha tenkt eller følt, kan ikke rekonstrueres av en historiker. Det en historiker kan gjøre er derimot å tegne et – meget vagt – bilde av Olav og hans samtid, basert på primærkildene, for det meste skaldekvad og sporadisk informasjon i europeiske kilder, som for eksempel normannermunken Viljam av Jumièges’ krønike som forteller om Olavs leiesoldatkarriere og dåp i Rouen. Da aner man en vikingkonge som først og fremst virker å ha vært nokså typisk for sin tid. Olav bidro til å spre og befeste kristendommen, men forestillingen om at dette var hans primære drivkraft, er en nokså åpenbar senere litterær konstruksjon, formet etter Olavs død da han ble dyrket som helgen og man søkte en forklaring på hvorfor den gamle blotekulturen og åsatroen var blitt fordrevet. Dette er ikke historisk materialisme eller marxisme – det kalles kildekritikk og er bærebjelken i historievitenskaplig metode.

    Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

    I de mange bevarte skaldekvadene som ble diktet av Olavs hoffpoeter i hans levetid, nevnes ikke kristningen med et eneste ord (de handler nesten utelukkende om krig, sjøreiser og plyndring). De samme kvadene forteller at både kristne og hedenske menn tjente Olav som soldater. Det betyr ikke at Olavs kristne tro ikke var oppriktig, vi har ingen grunn til å tvile på at den var det, men det at Olav lot seg døpe, hadde prester i sin hird, og regjerte som en kristen konge, gjør ikke Olav spesiell. Olavs viktigste rivaler og motstandere var også kristne. Ladejarlene ble store landeiere og medlemmer av kongens råd i det kristne England etter at Olav jaget dem fra Norge. Det ville vært umulig om de ikke var døpt og levde etter kristne skikker. Knut den mektige, Olavs hovedfiende og kongen som sto bak bondehæren på Stiklestad, lot seg ifølge en troverdig og nesten samtidig skildring røre til tårer av ekstase da han besøkte et kloster i rollen som pilegrim.

    Del av debatten: Professor i historisk arkeologi Axel Christophersen mener at Skaperkraft er mer opptatt av å fastholde og styrke forestillingene om Olav Haraldsson som den helgen ettertiden gjorde ham til.  Foto: Christine Schefte

    I sitt kristningsverk skilte Olav seg lite fra andre konger på samme tid. Kristningsprosessen føyer seg pent inn i et større historisk mønster. Konger i nye kongeriker langs hele den europeiske kristenhetens nord- og østgrense omfavnet kristendommen på samme tid som Olav, i Sverige, i Polen, i Böhmen, i Ungarn og i Russland. I likhet med Olav ble flere av dem etter sin død erklært martyrer. Nordmennene hadde utvilsomt blitt kristne med eller uten Olav, slike enorme historiske endringsprosesser kan enkeltmennesker i liten grad påvirke.

    Etter at Olav var død og begravet, erklærte medlemmer av hans tidligere presteskap (som nå tjente Olavs sønn og befant seg midt i en maktkamp mot Knut den mektiges regime) at Olav hadde lidd martyrdøden og var hellig. Og dermed ble en ny Olavsskikkelse født, helgenen Olav, hvis kult i løpet de neste trehundre årene vokste seg fantastisk stor. Det er i denne kultens blomstringstid på 1100- og 1200-tallet, at den fromme kristningskongen de fleste forbinder med Olavs navn i dag, ble skapt.

    SE STORT BILDEGALLERI: Kronprisen åpnet Klemenskirken

    Litt forenklet kan man si at det i middelalderen fantes to ulike lærde litterære Olavs-tradisjoner, sofistikerte på hvert sitt vis, som eksisterte side om side. En kirkelig hagiografisk (helgenbiografisk) tradisjon la etter europeisk mønster vekt på St. Olavs åndelige og evige side, på legender om undere og mirakler, og var til bruk i religiøs opplæring og i ritualer. En verdslig «historisk» sagatradisjon, representert av blant andre Snorre Sturlasson, la vekt på den jordiske Olav, på politikk, krig og maktkamp, og fungerte som historieundervisning og underholdning for aristokratiet.

    Det var et stort oppmøte da kronprinsen åpnet Klemenskirken 21. mai.  Foto: Marthe Amanda Vannebo

    Dette er litteratur som ble skapt i en annen tid enn den Olav tilhørte, og som ikke må forveksles med moderne historieskriving. Muntlig overleverte fortellinger og skaldekvad fra Olavs tid – med autentisk historisk informasjon – blandet seg med sagaskrivernes egen dikting for å tjene et samtidig publikum. Denne litteraturen er fantastisk, en kulturell skatt, men den er også eventyraktig, og den kan ikke ukritisk brukes som kilde til hvordan virkelighetens Olav var. Dessverre forveksles sagaene fortsatt ofte ukritisk med den historiske virkeligheten, med det resultat at vår eldre historie har en tendens til å bli banalisert og forenklet, og at langsomme og komplekse historiske endringer (som rikssamling og religionsskifte) tilskrives enkeltpersoners verk, som Harald Hårfagre og Olav Haraldsson.

    LES OGSÅ: Gir 19 millioner slik at Klemenskirken kan vises fram for publikum

    Jeg anklages for å dømme Olav etter nåtidens standard, noe mine kritikere raskt hadde sett ikke er tilfellet, dersom de hadde tatt seg bryderiet med å lese boken. Men det er klart Olav var brutal, han levde i en tidsalder da alle som søkte makt måtte være forberedt på å bruke ekstrem og ofte spektakulær vold, fordi de ikke hadde andre virkemidler. Dette gjaldt både hedninger og kristne. Et eksempel er hertug Rikard II av Normandie, Olavs kristne oppdragsgiver og bror av erkebiskopen som døpte Olav. I sin ungdom slo han ned en gruppe bønder som samlet seg for å kreve «å leve slik de selv ønsket» ved å sende en gruppe riddere mot dem. Disse pløyde seg gjennom folkemengden og grep opprørslederne, hugg av dem hender og føtter og sendte dem «tilbake til sine egne, ubrukelige, for å advare om den skjebne som ventet dem som fortsatte sitt opprør.» «Da bøndene så sine ledere, oppløste de sine forsamlinger og skyndte seg tilbake til plogen». Dette fortelles av den samme normanniske munken som forteller om Olavs dåp.

    I «Hvitekrist» har Tore Skeie beskrevet livet til Olav Haraldsson mens han levde, og ikke om mytene som som oppsto etter hans død.  Foto: Kristin Svorte

    Å framstille kristningen som en ensidig utvikling fra et voldelig, kaotisk og primitivt samfunn, til et fredelig, varmt og humanistisk samfunn, er dypt kunnskapsløst og viser ringeakt ikke bare for historiens kompleksitet, men også for menneskene som har levd før oss. Tusentallets England, som hadde vært kristent i mange hundre år, var et samfunn med slaver, og på Olavs tid fantes fortsatt et aktivt slavemarked i Rouen. To hundre år tidligere medførte Karl den Stores erobring og tvangskristning av sakserne veldokumenterte massakrer av tusenvis av slagne fiender, som den store herskerens egne hoffpoeter hyllet ham for. Han var «misjonæren med jerntunge» og «saksernes slakter». «Det de villfarne og perverse ikke kan overtales til med ord, det gjør de så gjerne når frykten tvinger dem», heter det i et samtidig karolingisk dikt. Olavs verden var mye, den var også slik.

    Klemenskirke-utstillingen er åpen for alle, like ved siden av Trondheim folkebibliotek.  Foto: Marthe Amanda Vannebo

    At Snorre og andre sagaskrivere ukritisk dyrket Olav som en ensidig helt 200 år etterpå, er for øvrig en myte. I flere av sagaene om Olav kritiseres han ganske utilslørt for å ha gått unødvendig hardt fram mot sine fiender, og for å ha satt hardt mot hardt når han kunne vist storsinn og nåde, noe som gjorde ham til en lite elegant politisk balansekunstner. I dette så Snorre en hovedårsak til Olavs fall, noe som vitner om en interessant spenning i minnekulturen etter ham. Det er heller ikke noe nytt å skille den jordiske kong Olav fra helgenskikkelsen han ble forvandlet til. Midt i helgenkultens blomstringstid på 1200-tallet skrev den dypt religiøse forfatteren av den såkalte Legendariske saga at Olav hadde vært «hard, stolt og maktsyk, gjerrig og grådig». Men han betvilte ikke Olavs helgenstatus i døden for det – tvert om. Før Olav gjennom sin død på Stiklestad ble Guds martyr, var han rett og slett «en hersker av denne verden». Middelalderens mennesker var raffinerte nok til å holde to tanker i hodet samtidig. Det bør vi greie i dag også.

    Hør på OmAdressert: - Overraskende mange påstår at Trønderenergi har kjøpt seg en lederartikkel

    Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

    På forsiden nå