Feil å skille Olav som historisk person og kristen symbolskikkelse

Kirkens fremtredende rolle i Europa gir oss mulighet til å se Olavs kristningsverk i en større historisk kontekst.

Debatten om hvem var Olav har engasjert mange. Olav Haraldsson, slik Kristoffer Hivju fremstilte ham i sin forestiling i Nidarosdmoen i 2014. Slik har også norske kunstnere og historikere fremstilt ham; som stor, kraftig med kraftig skjegg. Men vi vet egentlig ingen ting om hvordan han så ut.  Foto: Ole Martin Wold

Saken oppdateres.

Olav er, retrospektivt, betraktet som nasjonens grunnlegger, dens Rex Perpetuus, og hellige konge. Jeg tror neppe det er mulig å skille, slik Tore Skeie gjør, mellom Olav som «kristen symbolskikkelse» og Olav som «historisk person». Religionshistorien og kulturhistorien må ses i sammenheng, ettersom kristendommen fikk stor innvirkning på samfunn og menneskers liv i middelalderen.

Heidi Stakset 



«…det beste av alt som har hendt på Island, at hele folket ble kristnet…». (Soga om Gunnlaug).

I boka «Møte mellom hedendom og kristendom i Norden», skriver Fredrik Paasche:

«Etter alle tings oppløsning (folkevandringstiden) ble Rom for annen gang makten som samlet. Denne gangen var det pavens Rom. Kirken førte kristen romersk kultur til land der ingen romersk keiser var kommet, gjennom kirken ble Europa – fra syd til nord – åpnere enn før, noe av en virkelig enhet». (Paasche 1958 s. 73).

Kirkens fremtredende rolle i Europa gir oss mulighet til å se Olavs kristningsverk i en større historisk kontekst. Rikssamlingen kom i stand ved en sterk maktallianse mellom kirke og kongemakt, og det er ingen tvil om at kristendommen ble implementert ovenfra gjennom lovgivning som skulle gjelde for hele landet. Olav fikk støtte fra kongen av England. I denne endringstid ble vi del av den katolske kulturen i Europa med kirker, administrasjon, ny lovgivning og en offentlig rettsinstans.

I begynnelsen av 1020-årene, på Moster, ble det holdt ting der Olav Haraldsson og den engelske biskop Grimkjell skisserte en ny organisering av kirken og en ny religiøs lovgivning som forbød all hedensk praksis. Kristendom ble vår nye offentlige religion i 1024, og er fortsatt fundamentet i norsk grunnlov. Kristenrettene endret både menneskelivet og det offentlige rom. Det ble innført helligdager og nye regler for dåp, konfirmasjon, ekteskap, gravferd. Kristenrettene forbød bloting og hevndrap, og det siste forbudet kom på 1200-tallet.

Håkon Håkonssons Nye lov fra 1260 markerte et gjennombrudd for kampen mot privathevn, skriver historiker Sverre Bagge, og her ble systemet med landsvist fullt utbygget. I stedet for at den fornærmede skulle hevne drap, mistet den som brøt kristenloven, rett til å bo i landet. Straffen kunne være landsforvisning til hedenske land. Det var derfor en stor overgang når de private ætteoppgjørene ble avløst av offentlig rettergang og ny jurisdiksjon. «Framveksten av kirkens juridiksjon er vesentlig i overgangen til en offentlig rettshåndhevelse, ( …) som «på lengre sikt medvirket til fremveksten av den moderne rettstaten» skriver Bagge

Den kristne lovgivningen fikk store følger for folks dagligliv. Kirkelig vielse ble innført i Norge i 1274 av erkebiskop Jons kristenrett. Ekteskapet ble monogamt, basert på gjensidig frivillighet mellom to som ikke var i slekt, og ikke medgift og eiendom. Nyfødte skulle døpes, ikke settes ut. Barneutbæring, som det skrives om i lovtekster og sagaer, kunne skje ved uår eller om barnet var «vanskapt». Dette gamle, barbariske menneskesyn finner vi også på 1900-tallet da utviklingshemmede ble satt bort på gårder for å arbeide, og sov i fjøs og skur.

Med kristenretten skulle treller kjøpes fri hvert år, og alt dette vakte stor motstand. I ættesamfunnet var trellehold en praktisk innretning på gårdene, som i tillegg ga status. Trelleholdet gikk sterkt tilbake i Norden utover 1100- og 1200-tallet.

Den kristne barmhjertighet med slavene, og med fattige og syke, var årsak til at kristendommen fikk så stor utbredelse på verdensbasis. Professor i kirkehistorie, Vidar L. Haanes, forklarer: «Kristendommen lærer at enhver er ansvarlig for sin neste, uavhengig av slektskap, egeninteresse, sympati eller verdi, ut fra troen på den Gud som elsker alle mennesker uten forskjell, en Gud som har omsorg for syke og svake, som tar de fattiges og undertryktes parti. I prinsippet ble mange av disse kristne dydene omsatt i lovform ved innføring av kristenretten.»

Endringene som fulgte av trosskiftet kom til uttrykk i en rekke skriftlige kilder, både lovtekster og sagatekster, blant annet i islendingsagaen om Gunnlaug Ormstunge. Tidlig i skalde- og kjærlighetssagaen som ble nedskrevet på 1200-tallet, leser vi: «… det beste av alt som har hendt på Island, at hele folket ble kristnet…» . Mora redder jentebarnet Helga fra utburd, og vi får høre at Gunnlaug og den svikefulle Ravn måtte avtale holmgang i Sulfjellet i Verdal da Island ble kristnet. Sentralt i fortellingen står kjærligheten mellom Helga og Gunnlaug, som først kom poetisk til syne i en drøm; hun som svane og han en ørn. Gunnlaug, skalden, beskrev sin møy slik: «Øyenvippenes måne/skinte under brynenes lyse/himmel og strålte mot meg»

Kristningen ga en ny mentalitet og endret menneskets syn på seg selv, sin verdi, og dette virket inn på relasjonene. Sagaen viser et nytt syn på kjærligheten, og et oppgjør mot ætteviljen. I samtale med jarlen på ættegården Lade sier «Gunnlaug nokså lavt: «Si ikke ondt over meg; si heller noe godt over deg selv».

Helga og Gunnlaug fikk gater oppkalt etter seg i Levanger: «Helga den fagres gate».

I flere kirker ble det reist statue av hellige Olav. Han framstilles ofte med sitt attributt, krigsøksen, mens andre motiver understreker hans hellige aspekt; rosa kinn som ifølge en fransk encyklopedi viser «kroppens uforgjengelighet». I enkelte kirker sitter Olav med en menneskelignende skapning under føttene, enten med monsterhode eller dyrekropp. Noen steder er det Olavs eget ansikt vi ser under føttene, og det symboliserer hans endelige seier over hedendommen.


På forsiden nå