Jeg fronter sommerkroppen, og skjuler ikke arrene mine

Saken oppdateres.

Jeg stryker over mine arr, tenker de er fine, jeg er fin. Jeg stryker over ribbeina mine som står litt ut og tenker det er sexy å være unik, det er det som gjør meg til meg og jeg er digg. Jeg ser på mine skeive ledd og studerer min skeive rygg. Dette er meg.

Les mer: Birgit Skarstein tar oppgjør med kroppspresset: – Vi må snu fokus

Jeg hadde tenkt å skrive «før når jeg gjorde dette følte jeg på en skam». Så ville jeg fortelle at jeg har sluttet å kjenne på skam, og at jeg nå er stolt av meg selv og kroppen min. Deretter ville jeg oppfordre hver enkelt til å elske kroppen sin, akkurat slik den er. Men, mens jeg skriver dette innlegget innser jeg at det ville vært løgn. Derfor vil jeg heller være litt sårbar, men ærlig. Selv om det skremmer meg.

Jeg vil snakke om kropp uten en fasade, om eierskap og verdighet. Fordi det er ikke alltid jeg synes at jeg er digg. Det er ikke alltid jeg elsker kroppen min og omfavner annerledesheten min. Tvert imot. Jeg skulle ønske jeg greide det. Følelsen av å ikke strekke til er vond å bære på. Det er vondt å sammenligne seg med andre. Jeg tror ikke jeg er alene om å sitte med den følelsen. Derfor må vi snakke om det og sette spørsmålstegn med hvorfor vi føler det slik.

Les mer: Remy (20) tar et oppgjør med kroppspress. Nå topper han omstridt modellkonkurranse.

Å elske kroppen sin handler om aksept, eierskap og stolthet. Før følte jeg ikke at jeg hadde noen av delene. Helt siden vi studerte ulikhetene på hverandres kropper i barnehagen, hadde jeg ingen tanke om idelakroppen; sånn burde du se ut, slik ser de andre ut. Jeg var annerledes og det visste jeg. Jeg brydde meg ikke om det, fordi ingen andre brydde seg om hvordan kroppen min så ut.

Men plutselig kom jeg i en alder der kropp var alt. Jeg følte ikke jeg kunne sammenligne meg med alt jeg så på sosiale medier. Jeg ville ikke se meg selv i speilet uten klær på fordi jeg følte meg ikke vakker. Jeg følte meg utilstrekkelig. I underbevisstheten startet mitt prosjekt: Hvordan få idealkroppen? Hvordan overbevise alle andre om at kroppen min er like fin? Late som det uperfekte ikke er der.

Jeg prøvde alt fra å legge stoff inn i bh’en så ingen skulle se ribbeinet som stakk ut under den ene puppen min. Badedrakten måtte være stor så jeg kunne skjule mest mulig. Instagram-bilder måtte taes fra den rette vinkelen. Jeg lot hånden ligge over arrene på magen, slik at de ikke vistes.

Les mer: Jeg klarer ikke å finne en shorts som dekker hele rumpa. Hvorfor må jeg gå til herreavdelingen?

Det vil jeg ikke gjøre mer. Jeg sier ikke at jeg kan knipse og så er jeg stolt over kroppen min, men jeg vil ta eierskap over egne valg. Hvilke tanker jeg velger å lytte til.

Av og til tenker jeg at jeg er innmari digg, at ribbeina mine er sexy og at arrene mine er fine. Men så lar jeg meg selv ikke tenke det. Uansett hvilken type kropp du har, tror jeg mange kjenner seg igjen. Vi lar oss ikke strekke til. Fordi ribbein som står ut skal jo ikke være sexy. Små pupper skal jo ikke være digg? Fett er jo ikke tiltrekkende. Slik kan vi fortsette å tenke.

Vi lar et uoppnåelig ideal få eierskap over hva vi skal føle om vår egen kropp. Vi tar bort vår rett til å føle oss sexy, fin og bra! Vi lar oss selv føle på mindreverdighet og utilstrekkelighet. Det er så unødvendig.

Les mer: Overlege er bekymret for dem som ikke lykkes med «sommerkroppen»

I sommer skal jeg fronte idealet. Jeg skal fronte sommerkroppen. Jeg skal ikke skjule arrene mine, ikke bare ta instagrambilder fra den «rette» vinkelen. Jeg skal være meg og tenke at jeg er fin. Det håper jeg at du også gjør. Fordi det er vi som skaper idealkroppen. Vi som gir oss selv tillatelse til å tenke at vi ikke er bra nok. Alle mennesker er forskjellige. Mangfold er vakkert.

På forsiden nå