Gubbene har ikke svaret på alt

Det er ikke greit at en ung kvinne som prøver å få til noe i Trondheim og på Fosenkaia føler seg trakassert. «Gubbene» vet mye, men det betyr ikke at de har svaret på alt. Det skriver Ingunn M. Limstrand i dette innlegget.

Ingunn M. Limstrand er høvedsmann i åfjordsfembøringen Nidaros og skriver her at saken om Amanda opprører henne.  

Saken oppdateres.

Jeg har ingen forutsetninger for å ta stilling til hva som har skjedd i saken om Amandas båt på Fosenkaia. Men som høvedsmann (skipper på gamle båter) i åfjordsfembøringen Nidaros med en tilknytning til gammelbåtmiljøet, opprører saken meg.

Jeg tror dessverre kjønn har spilt en rolle her. Kyst- og gammelbåtmiljøet er fortsatt en mannsbastion full av «gubber» som vet hvordan en båt skal legges til kai, fortøyes riktig og hvordan båtene skal bygges og brukes. Dette har de sikkert lært av sine fedre og forfedre og opparbeidet seg tung kompetanse på, noe som på en belærende måte forklares til kvinner som prøver seg i bransjen.

Som høvedsmann har jeg opplevd mange artige kaimanøvre med mannfolk. Med årvåkne og litt nedlatende blikk har de fulgt godt med når jeg skulle legge til kai. Muntre tilrop og forsøk på humor om motorkjøring, knuteknyting og «kor e mainnen din?» Det er faktisk ikke så artig og krever en litt større dose selvtillit på det du driver med, enn det mannlige skippere må stille opp med.

For meg har det vært en overlevelsesmekanisme når de velmenende rådene kommer eller jeg har gjort mine verste manøver, å tenke på alle gutta som jeg vet har kjørt båten rett i kaia, gått på grunn eller lagt en dårlig fortøyning. Det er vanskelig å tro at kommentarene er vondt ment, men at det snarere er en såpass rota del av vår kultur at mannfolka på kaia ikke klarer å se det selv. Det tar tid å omstille seg i hodet, normalisere og likestille hvordan vi møter jenter og gutter som gjør utradisjonelle ting.

Vi har mange fine og gode forbilder i kystkulturen i Norge i dag, så dette gjelder ikke alle. Og det endrer seg heldigvis! I dag er flertallet av de som vokser opp upraktiske og ukyndige både med båt og motor. Selv om det egentlig er litt trist, så åpner det rommet for jentene og likestiller forventingene når ungdommen kommer ombord i en båt. Men mødre og fedre må fortsatt være en pådriver i opplæring, og jobbe litt ekstra for å få jentene til å ta roret.

Den andre dimensjonen som er interessant i denne saken er tradisjon. Hvem definerer hva som er «riktig» og tradisjon «nok» i vår moderne verden hvor disse båtene i hovedsak blir brukt til fritidssysler? Å ivareta tradisjonskunnskap er kjempeviktig. Å ha kunnskap om hvordan båtene ble bygd, tømmeret ble hogd, seilene sydd, barkelåget lagd, vedlikeholdet gjort. Men siden jeg kom inn i miljøet tidlig på 90-tallet, har jeg erfart at det er vanskelig å finne logikken i hva som er innenfor og ikke.

Det er sydd behagelige myke putetrekk på kistene for å øke turkomforten på de mest kjente fembøringene - og øltappekran må en jo ha hvis festivalturen skal bli bra. Motor er greit, men en bør helst ha noen årer om bord for å vise at en egentlig kan ro hvis det trengs. Nylontau er helt fint, selv om hamp er mer tradisjon. Bomullstelt er tungvint når en skal vedlikeholde det, så da går de fleste for tunneltelt i lett silikonbehandlet nylon.

Jeg kan jo innrømme at jeg rynka litt på nesen når jeg så Amanda sin båt kjørende uten mast og seil oppover kanalen. Jeg, som fikk min opplæring i en fembøring uten motor, hvor det var dødssynd å ta plastkopper ombord og fikk tyn da jeg transporterte båten med traktor (skal flyttes med handmakt, må vite). Men jeg ble skikkelig imponert da jeg hørte at Amanda hadde kjøpt båten og ville gå nye veier.

For Fosenkaia og kystmiljøet sin videre framtid er det viktig at disse temaene blir diskutert. Dette egner seg til en åpen debatt. Ikke for å grave mer i hva som har skjedd med Amanda sin båt og fordele skyld, men for å diskutere hvordan vi best kan formidle kystkulturen og ta den med inn i moderne kontekst. Hvordan vi kan ønske unge og modige jenter velkommen inn? Det er greit å være uenig om tradisjon, seter eller ikke seter, fint eller stygt. Men det er ikke greit at en ung kvinne som prøver å få til noe i Trondheim og på Fosenkaia føler seg trakassert. «Gubbene» vet mye, men det betyr ikke at de har svaret på alt.


På forsiden nå