Debatt

Et møte med kirurgen, og «helvete» var løs

«Takk og pris for at vi ikke fant prikker på de nye bildene. Da hadde helvete vært løs. » Uttalelsen kom fra kirurgen som nettopp hadde fortalt meg at jeg hadde fått kreft, forteller Torgeir Moholt i dette debattinnlegget.

Videre begynte kirurgen å klage over alle disse private institusjonene som tok bilder i hytt og pine og fant «prikker» som det offentlige helsevesenet måtte følge opp, forteller innleggsforfatteren.   Foto: Eirill Wiik, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Min reise startet med en betennelse, som måtte kontrolleres. Vakthavende lege på akuttmottaket fremstod grundig og ivaretakende. Det ble tatt CT-bilde og jeg ble kalt inn for å rense såret. Møtet ble dessverre noe annerledes. Legen forklarte: «Av og til når vi tar slike bilder, finner vi ting vi ikke visste vi lette etter. Du har en svulst i blindtarmen.»

Les mer: Jeg fikk aldri svar på celleprøven. Nå vet jeg ikke hvor lenge jeg har igjen å leve

Resten av møtet er jeg ikke i stand til å gjøre godt rede for. Likevel satt jeg igjen med et godt inntrykk med tid til forklaringer og spørsmål. Jeg fikk tillit til legen jeg nettopp hadde møtt, bare på grunn av måten han pratet til meg på. Til tross for budskapet! Oppfølgingen ble nytt CT-bilde, denne gangen av lungene, samt innkalling til en informasjonsdag i forkant av operasjon.

Informasjonsdagen består av flere møter. Ett møte fremstår likevel som det viktigste – møtet med kirurgen. Møtet gir endelig svar på tester, bilder og veien videre.

Les mer: Kan fastlegen sende meg en diagnose på SMS?

Sykepleieren viste meg inn til kirurgen. Han satt med ryggen til og gjorde ikke tegn til å hilse. Etter noe kremting snudde han seg og strakk frem armen. «Vet du hvorfor du er her?» Jo, jeg visste jo det, men hadde likevel et behov for gode svar og å få etablert en trygghet for veien videre. Jeg fikk bekreftet kreft i tarmen, operasjonsdato og mulighet for flere operasjoner.

Videre begynte kirurgen å klage over alle disse private institusjonene som tok bilder i hytt og vær og fant «prikker» som det offentlige helsevesenet måtte følge opp. Helt unødvendig etter hans mening. Hva tenkte han på? Skulle jeg få minutter etter å ha mottatt endelig «kreft-beskjed» delta i en diskusjon om privat helsevesen?

Les mer: Uheldig journalføring

Etter å ha summet meg litt, spurte jeg hvor raskt jeg ville få svar etter første operasjon. «Nei, dette var ikke en prioritert sak, så det kunne nok ta litt tid». Jeg protestere litt, og mente at det var viktig for meg. Nei, han ville ikke piske de «slitne hestene» på patologen. «Så ansett noen friske hester da», prøvde jeg meg. Nei, det offentlige helsevesenet skulle kutte i budsjettene.

Jeg spurte om CT-bilder av lungene, fordi bildene ikke ble nevnt av kirurgen. Da kom det en ny tirade om feil bruk av CT-ressurser og at «takk og lov at vi ikke fant noe på disse bildene, for da hadde helvete vært løs». Hvilket helvete? Hans helvete for at funnene måtte sjekkes opp, eller mitt helvete for at kreften hadde tatt plass flere steder i kroppen?

Les mer: Kona mi har en alvorlig kreftsykdom. Når skal vi fortelle det til barna?

Hvordan kirurgen opplevde denne situasjonen, vet jeg ikke. Likevel spurte han meg plutselig om jeg opplevde å snakke med en kompetent person? Javel, jo jeg gjorde vel det. «Det er bra, går du videre?»

Til slutt samlet kirurgen sammen papirene og sa til sykepleieren. «Du får se gjennom dette, jeg bruker alltid å glemme noe.» Glemme noe? Hva er det du bruker å glemme? Jeg hadde nettopp fått bekreftet min kreft-diagnose og hvordan dette skulle håndteres, bare for å høre at dette ble håndtert av en kirurg som hadde for vane å glemme.

Les mer: Jeg har fått brystkreft. Jeg er overveldet over alle legene jeg må forholde meg til

Jeg har god støtte i både venner og familie. Derfor vil ikke et møte med kirurgen gjøre mer skade enn nødvendig. Likevel mener jeg opplevelsen var så spesiell at den bør fortelles, for å skape refleksjon. Hvem skal ta ansvaret for at slike møter både ivaretar den faglige håndteringen av sykdommen og pasientens behov for ivaretagelse?

Min kreft-reise endte godt, da resultatet av operasjonen viste ingen ondartet svulst. Ikke alle er like heldige. Jeg priser meg derfor lykkelig over at det finnes leger og sykepleiere som ivaretar hele mennesket– hvis ikke hadde helvete vært løs!


På forsiden nå