De ville ikke ha meg. Nå er de superglade

Jeg ble født som gatehund Colombia, og bydd frem som en annen grønnsak på torget da jeg var bitteliten, forteller pilegrimshunden Lala. Her er hennes historie.

En hyggelig dame på Pilegrimsgården i Trondheim sa at jeg var den første hunden hun hadde signert Olavsbrevet til.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Jeg heter Lala og er snart tre menneskeår. En hyggelig dame på Pilegrimsgården i Trondheim sa at jeg var den første hunden hun hadde signert Olavsbrevet til. Tenk det! Jeg som ble født som gatehund i Bogota, Colombia, og bydd frem som en annen grønnsak på torget da jeg var bitteliten.

Det var visst de bedende øynene mine som smeltet Daniel, mener Lala.  Foto: Privat

Heidi Scmidt  Foto: Privat

Heldigvis gikk Daniel forbi. Han var norsk ungdomsdelegat for Røde Kors, forbarmet seg over meg og kjøpte meg for fem dollar. Det var visst de bedende øynene mine som smeltet ham. Siden har vi hengt sammen i tykt og tynt. Da han ville ta med meg tilbake til Norge, protesterte foreldrene hans, og sa at det var rimeligere å kjøpe en ny hund i Norge. Men det vlle selvfølgelig ikke Daniel, for det var jo jeg som var Lala. Han spanderte heller sparepengene sine på dyre analyser, vaksinasjoner og attester, og endelig en dag kunne jeg krype ut av buret på norsk jord.

Daniel og jeg bor i Oslo. Han jobber mye. Derfor fikk jeg være med besteforeldrene mine på slutten av pilegrimsturen deres, fra Berkåk til Nidaros.

Vi gikk og vi gikk. Trøndersk natur er vakker, og det er så mange spennende dufter og blomster, synes Lala. Her sammen med «bestefar» Jim Shmidt under en rast.   Foto: Privat

De som først ikke ville ha meg til Norge, var nå superglade for selskapet mitt. Vi gikk og vi gikk. Trøndersk natur er vakker, og det er så mange spennende dufter og blomster og leskende bekker. Og trøndere er snille og gjestfrie folk. Besteforeldrene mine var redd for at vi ikke skulle finne noe sted å overnatte med meg, men der tok de grundig feil. På Segard Hoel fikk vi Nystugu, på Svorknes Skytterhus fikk vi feltsenger og liggeunderlag, på Bergmannskroa på Løkken Verk fikk jeg egen sofa med pledd og på Kleivan Pilegrimsherberge fikk jeg til og med eget bur. Nesten alle ønsket meg velkommen.

De fleste lot meg snuse på hånda si og klappet meg. En gammel dame ville så gjerne ha meg med inn på sykehjemmet der hun bodde. Hun savnet dyr! En gammel mann klarte ikke å si så mye med ord, men viste så tydelig hvor glad han var for å hilse på meg. Ja, det var en fin pilegrimstur gjennom Trønderlag. Men det aller beste var gjestfrihten og vennligheten dere viste meg, en liten gatehund fra langt, langt borte. Olavsbrevet er veldig fint, men dere var de fineste. Tusen takk!

«Bestefar» Jim Schmidt og Lala vel fremme ved Nidarosdomen etter pilegrimsvandring.   Foto: Privat



På forsiden nå