Debatt:

Konseptet konsertanmelder, sponsetpublikum og blodfans

Så står vi her i Borggården, «treenigheten»: Blodfansen, sponsagjengen og konsertanmelderen. Og vi har minst tre ulike opplevelser av Cardigans-konserten.

Cardigans spilte i Borggården under Olavsfest. EliSiv Skjei analyserer de ulike publikum-typene i dette debattinnlegget.   Foto: Håvard Jensen

Saken oppdateres.

Cardigans og Morten Abel i Borggården. Sol, god stemning og festglade konsertgjengere i alle ulike variasjoner man kan tenke seg. Alle gleder seg til konserten! Eller gjør de egentlig det? Jeg er litt usikker, for det er ulike motiver for å være nettopp her, og jeg skal forsøke meg på en analyse av de to hovedkategoriene publikum samt begrepet konsertanmelder.

Blodfan: En som har hørt på dette bandet opp gjennom hele ungdommen, ut i voksen alder og kan alle tekstene utenat. En følger med på det som skjer på scenen, synger og danser med på sangene, er i god stemning og samtidig konsentrert («And I love you, I love you, I love you»).

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

EliSiv Skjei  Foto: privat

Konsertanmelder: En person som har det å gå på konsert og å skrive om opplevelsene sine der som jobb (En drømmejobb, vil nok mange si). Det er bare et par ting som gjør at konsertanmelderen er veldig annerledes enn de andre publikummerne: Han/hun er der ikke helt frivillig, han er edru og kanskje alene, og han er på jobb. Ikke å vente at han skal komme i like god stemning, men han er veldig interessert i å lytte og skriver like gjerne om publikum, som om bandet. Anmelderen vil få med seg detaljer slik at han kan skrive noe fornuftig om konserten selv om han i utgangspunktet kanskje ikke er så begeistret for bandet. Han skal ha for innsatsen, han ønsker å sette seg inn i tekst og melodi: «For what it’s worth… I love you».

LES OGSÅ: Adresseavisens anmeldelse: Klarte ikke gjøre trønderne til «Lovefools»

Sponsagjeng: Personer som får billetten slengt etter seg fordi ingen andre vil ha den, eventuelt invitert av ledelse, kolleger eller andre bekjente med kontakter inn mot næringslivet, kirka eller fylkeskommunen. Det er gjerne godt voksne mennesker som aldri har hørt om bandet som spiller, men som ble med for festens skyld, for å ha det sosialt og for å feste litt. Og hvorfor si nei til å dra på «vors» med gode venner og kolleger, for så å sjekke ut om denne konserten kan være noe? Alternativet er kanskje å sitte hjemme å se på tv. Men har du aldri har hørt om Cardigans, kan du selvsagt ingen av sangene og har ikke hatt mulighet til å lære deg teksten utenat. Du mister snart tråden i det hele og starter en samtale med vennene dine, ganske høylytt for å kunne overdøve volumet fra scenen. Dette er forståelig, det som er uforståelig med dette, er at man ikke kan gå lenger bak, gjerne bak toalettområdet, for å ha denne samtalen. Der slipper man å rope, ei heller forstyrre blodfansen og konsertanmelderen. Når du ikke er så opptatt av bandet, er det fort gjort å glemme at andre kan ha et ønske om å lytte, så du kjører på med snap og hoiing. Sponsagjengen går lei etter å ha snappet begivenheten grundig til nær og fjern for å vise at de henger med i kulturlivet. Nå vil de vil heller, snakke, drikke og le, ha det gøy! Jeg har som sagt full forståelse for dette, bare de kan gå litt lenger bak å gjøre det («if this is communication…»).

LES OGSÅ: Da Emil sluttet på fotball, var lettelsen stor

Men da står vi her, denne «treenigheten»: Blodfansen, sponsagjengen og konsertanmelderen. Og vi har minst tre ulike opplevelser av Cardigans-konserten. Jeg definerer meg i den første gruppen. Cardigans har fulgt meg og min kjære («you’re the storm that I believed in») på utallige turer i bil over Saltfjellet som vi har passert sånn ca. 23 ganger nordover til det forjettede «Nordlandet». I starten med småjenter i baksetet, som lo, gråt og sov. Senere med større jenter som ville ha et ord med i laget når det gjaldt musikkvalget, men som også godt kunne like Cardigans. («You live and you learn»), og de siste par årene uten barn, de har blitt store og har egne ferieplaner, men Cardigans følger oss trofast over Saltfjellet med sin «and then you kissed me».

Jeg er med andre ord på konserten av nostalgiske og emosjonelle grunner, jeg storkoser meg, gråter litt og ler, og irriterer meg bittelitt over pratingen til sponsagjengen og seinere over konsertanmelderen som ikke skrev fullt så fordelaktig som jeg ville gjort. Men det går bra, jeg forventer ikke at alle har samme opplevelse, innlevelse og tilbedelse. Det viktigste er å være snill med de som står ved siden av deg, vis respekt, smil, og ikke driv med all denne «toillpratingen», så skal vi nok holde ut med hverandre på et utall konserter til.

LES OGSÅ: En kan bli religiøs av mindre

Nå har det seg slik at dagen etter denne vellykkede og storslagne konsertopplevelsen, så kikket jeg på videoene jeg hadde tatt med telefonen. Hva var dette? Sang hun ikke litt falskt? Og jeg kunne ikke huske at Nina Person var så hes? Eller var det noe feil med min splitter nye telefon? Var kanskje ikke det, men det er noe helt annet å se opptak av en konsert en lørdags morgen enn å være i fyr å flamme på konserten. Sånn er det bare, perspektivet forandrer seg etter som hvor man er og ikke minst hvem man er.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå