Debatt:

Jeg var sikker på at dette skulle bli det verste året i livet mitt

Nå tror jeg faktisk at jeg ikke ville vært året foruten, skriver kreftrammede Solveig Salthammer Kolaas.

På tross av kreften har jeg sunget og spilt mer enn noen gang. Jeg har skrevet musikk, spilt inn plate og spilt konserter, skriver Solveig Salthammer Kolaas. Her er hun sammen med Mildri Austmo Ryan (t.h.) i Stiklestad kirke under Olsokdagene.   Foto: Håkon Bjørngård/Innherred

Saken oppdateres.

Dette leserinnlegget sto først på trykk i Trønder-Avisa, og gjengis her med tillatelse fra forfatteren.

Under en samtale med ei venninne her en dag, kom spørsmålet: «Hva synes du har vært det verste i året som har gått? Med kreftbehandlinga og alt, liksom?» Det verste med året som har gått? Tankene begynte å svirre i hodet mitt.

Jeg tenkte på telefonsamtalen for ett år siden der legen ringte og fortalte at jeg hadde fått brystkreft, og på kloa om hjertet da jeg skulle fortelle det til mine nærmeste. Jeg tenkte på alle sprøytestikkene og posene med cellegift som hang på stativet ved siden av stolen min på sykehuset. Jeg tenkte på frysehanskene som ga meg intens neglebitt i to timer hver gang jeg fikk cellegiftdosen min. Jeg tenkte på dagen da jeg sto på badet med høvelen og tok de siste restene av håret mitt. Jeg tenkte på alle operasjonene og på kroppen min. Gammelpuppene, nypuppene, arrene på magen og hormonene jeg må stappe i meg i uoverskuelig framtid. Jeg tenkte på alle togturene til St. Olavs Hospital for stråling og på alle beskjedene jeg ikke ville ha, om genfeil, høyrisiko og endringer i behandlinga, usikkerheten, ungene mine og redselen for at dette ikke skulle gå bra. Jeg tenkte på den morgenen jeg måtte ringe mor om hjelp til å komme meg opp av senga og på alle gangene jeg stirret på meg selv i speilet uten hår, øyenbryn og øyenvipper og syntes jeg lignet på Gollum eller Skalleper.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Jeg har kjent på hvor glad jeg er for kroppen min, skriver Solveig Salthammer Kolaas. Her er hun på tur med en venninne og hunden hennes tidligere denne uka.   Foto: privat

Det verste med året som har gått? Når jeg ramset opp alt dette for meg selv, så må jeg da virkelig hatt et helt forferdelig år? Men det føles egentlig ikke slik. Jeg kjenner meg sterkere enn noen gang. Jeg har blitt klokere, rausere og flinkere til å nyte øyeblikket og de små tingene i livet. Jeg vet at det ikke betyr noe om du har langt eller kort hår, eller hår i det hele tatt. Jeg har kjent på hvor heldig jeg er som bor i Norge og har et helsevesen som gir meg all den behandling som trengs for å bli frisk. Jeg har blitt kjent med mennesker som jeg bærer med meg i hjertet resten av livet. Jeg har fått flere klemmer og mer omsorg og varme enn noen gang. Jeg har kjent på hvor viktig menneskene i livet mitt er. Familie, venner, kolleger, de betyr alt. Jeg vet at det går fint om du ikke støvsuger i løpet av uka, bruk heller tida på de du er glad i. Jeg har kjent livsgnisten og verdien av å være aktiv med noe som gir energi og glede.

LES OGSÅ: Sofies pappa fikk kreft. - Vennene mine forstår ikke hva kreft er, sier hun.

På tross av kreften har jeg sunget og spilt mer enn noen gang. Jeg har skrevet musikk, spilt inn plate og spilt konserter. Og jeg har blitt en bedre mamma. Ungene mine har lært å vise omsorg og ta hensyn til ei mamma som ikke alltid har vært i toppslag. De har lært at man kan gå rakrygga rundt i offentligheten med ei mamma uten både hår og øyenbryn. Foreldrene mine har lært meg at du er forelder like så mye om barna dine blir voksne. Jeg er så takknemlig for det de har vært for meg gjennom dette året, en sånn forelder vil jeg etterstrebe å være for mine barn resten av livet.

LES OGSÅ: Kreftsyke Eva tok kampen for å få kreftmedisinen godkjent

Jeg har kjent på hvor glad jeg er for kroppen min. Tenk alt den har vært igjennom, og enda er den hel! Riktignok er den langt fra det den var, den kjennes både slapp og uvirksom til tider, men den bærer meg rundt dit jeg vil. Hva gjør det da om puppene føles som et fremmedelement (de er i det minste mye finere enn før) og at håret som vokser ut ligner mer på saueull enn hår? Jeg har lært at selvhøytidelighet kan du bare glemme, prøv heller med humor og selvironi. Folk bryr seg utrolig lite om hvordan du ser ut når alt kommer til alt. Det er en floskel, men det er sant: Det er det inni som teller. En god venn sa at han hadde sluttet å tenke over om jeg hadde langt eller kort hår. Eller ikke hår. Eller øyenbryn. Det var uansett Solveig han så.

LES OGSÅ: - Jeg har vært i en slags krig

Mitt første besøk på sykehuset etter at jeg fikk beskjed om at jeg hadde brystkreft, besto av en samtale med sykepleier. Hun fortalte meg hva jeg kunne vente meg av behandling det nærmeste året. Jeg husket at det kokte i hodet og at jeg var sikker på at dette ville bli det verste året i mitt liv. Så sa hun noe som jeg ennå husker ordrett. «Når dette året er over, kommer du til å tenke at mye av det du har vært gjennom ville du ikke vært foruten.» Der og da var det det dummeste jeg hadde hørt.

Men nå når jeg skulle svare venninna mi på spørsmålet hun stilte meg, dukket denne setningen opp i hodet mitt. Jeg så på venninna mi og sa: «Vet du. Når jeg tenker tilbake på året som har gått, så synes jeg i grunnen ikke jeg har hatt det så aller verst. Jeg tror faktisk ikke jeg ville vært dette året foruten.»

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå