Kronikk:

Frykt, fiendebilder og fredagsbønn

Bildene fra moskeen i Bærum er skremmende. Fiendebildene på enkelte nettsider skremmer meg minst like mye.

Helgens angrep på Al-Noor Islamic Centre viser hvor nødvendig dialogarbeidet er. Det synliggjør også kraften som ligger i det å stå sammen, skriver Dag Aakre. Gjerningsmannen tok seg inn i moskeen ved å knuse denne sidedøra.   Foto: hans o. torgersen/aftenposten

Saken oppdateres.

Dagens kronikk har modnet seg fram gjennom det siste halve året. Når siste setning endelig er skrevet, kommer meldingen om helgens skyting i Al-Noor Islamic Centre i Bærum. Frykten brer seg. Bildene er skremmende. Ikke bare bildene av kulehull og glassplinter. Fiendebildene som florerer på enkelte nettsider er minst like skremmende. Men la meg begynne med begynnelsen.

Det var en fredag i mars. Nøyaktig en uke etter terroraksjonen i Christchurch som rystet en hel verden. Det var en av mine første arbeidsdager i ny jobb. Jeg var ute på gata igjen. Ikke som gateprest denne gangen, men som daglig leder for Kirkelig Dialogsenter. Stedet var Kjøpmannsgata, utenfor den røde brygga der det muslimske samfunnet holder til. Jeg stod sammen med venner fra andre trossamfunn for å vise solidaritet og uttrykke vår felles sorg over de 50 uskyldige ofrene som brutalt ble myrdet mens de var samlet til bønn på New Zealand.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Dag Aakre  Foto: Mariann Dybdahl

Folk på vei til fredagsbønnen i Trondheim så forundret på oss. Noen stanset, smilte og takket for at vi var der. Men en mann som observerte det hele, kom rett bort til meg, løftet en pekefinger og sa med dirrende stemme: «Du fra Kirkens Bymisjon, vet du hva du gjør?». Jeg rakk knapt å svare før han gjentok spørsmålet og besvarte det selv. «Du står her foran fienden», sa han og pekte mot moskeen, «sånne som deg er de første som blir tatt når borgerkrigen kommer».

Å bli skjelt ut på åpen gate er aldri noen hyggelig opplevelse. Å møte en annens raseri i såpass ren form er direkte ubehagelig og til dels skremmende. Men som en aktuell hendelse i våre egne gater er selv et enkeltstående opptrinn som dette verd noen refleksjoner som går utover det personlige ubehaget. Når vi møter oppdemmet sinne og hatefulle ytringer, enten det skjer i åpne møter, i avisenes kommentarfelt eller fra offentlige talestoler, må vi ta oss bryet med å stanse og spørre hva som ligger bak. Vi må lytte og lete oss fram til hvilke kilder den krasse uforsonligheten øser av. Det er lett å identifisere to av dem: Frykten og fiendebildene.

LES OGSÅ: En norsk terrorist på norsk jord som angrep nordmenn

Det er menneskelig å føle frykt. Frykt er en naturlig reaksjon for å beskytte oss selv og dem vi elsker. De raske endringene i Norge og Europa har skapt en stemning av usikkerhet og frykt for framtiden. Frykten for det fremmede er lett å forstå, og frykten for terror er høyst reell for mange. Det folk er redde for preger handlingene deres, og dette må vi ta på alvor. Men frykten kan også utnyttes til å splitte, polarisere og skape mer frykt. Når politikere spiller på fremmedfrykt og maner fram fiendebilder for å få gjennomslag for egen politikk, utøver de en form for vold mot grupper som trenger helt andre tilnærminger fra fellesskapet. En krevende tid med stor usikkerhet utfordrer vår kapasitet til å inkludere. God inkludering innebærer både å lytte til folks bekymringer og å peke på konkrete og konstruktive løsninger.

LES OGSÅ: Ikke overrasket over moské-skytingen

I de siste tiårene har krig og terror i økende grad blitt framstilt som religionskriger og religiøst motivert vold. Denne forståelsen fikk fart og kraft etter angrepene 11. september 2001 og den påfølgende krigen mot terror, først mot al-Qaida og senere mot den selvoppnevnte islamske staten. Tolkningsperspektivet var godt forberedt i det sikkerhetspolitiske kartet Samuel Huntington tegnet i boka The Clash of Civilizations. Den innflytelsesrike sikkerhetsrådgiveren har helt siden 1993 hevdet at konfliktbildet i tiden etter den kalde krigen er en konflikt mellom sivilisasjoner, forankret i religioner som det råder til­nærmet uoverstigelige motsetninger mellom. Huntington har beskrevet islam som en «reli­gion med blodige grenser» og viser ingen interesse for å skjelne mellom fundamen­talisme og religion.

«Du fra Kirkens Bymisjon, vet du hva du gjør?».

LES OGSÅ: Siktede latterliggjøres for mislykket terrorhandling

Ja, jeg vet hva jeg gjør, og jeg vet hvorfor jeg gjør det. Jeg vet hvorfor jeg stod foran moskeen denne fredagen. Jeg gjorde det fordi jeg tror på gjestfrihet og medmenneskelighet som sentrale verdier i kristen etikk. Jeg tror på åpenhet og dialog. Jeg tror at økt kunnskap om hverandre utdyper vår forståelse og bygger tillit. Jeg tror det er nødvendig å møte frykten hos folk med stort alvor og vilje til innlevelse. Jeg tror det er like nødvendig å ta til motmæle mot en retorikk som spiller på frykten og gir næring til fiendebilder. Jeg tror på vennskap over grenser og fredelig sameksistens. Jeg tror på betydningen av religion og viktigheten av religionskritikk. Jeg tror på motstand mot alle forsøk på å gjøre forakten for andre stueren. Jeg tror ikke på overforenklinger og fordummende fiendebilder. Jeg tror ikke at skillet mellom gode og onde går mellom oss og de andre. Jeg tror det går tvers igjennom hvert eneste menneske. Og jeg er overbevist om at tro og religion har et ubenyttet potensiale i arbeidet med forsoning og fred.

LES OGSÅ: Dette vet vi om den siktede

Det er med forventning og glede jeg har tatt fatt på oppgaven med å bygge Kirkelig Dialogsenter Trondheim. Senteret er forankret i Den norske kirke og vil være et verksted for refleksjon og handling i skjæringspunktet mellom tro og samfunn. Vi vil utfordre lukkede miljøer og vil appellere til åpenhet og samfunnsansvar. Vi og styrke menighetenes kompetanse på religionsdialog og kulturforståelse. Vi vil fremme samhandling mellom tros- og livssynssamfunn i Trondheim og Trøndelag. Dette er vårt bidrag til en livssynsåpen by der mangfoldet blir verdsatt og synliggjort.

Det ligger mange utfordrende oppgaver foran oss. Helgens angrep på Al-Noor Islamic Centre viser hvor nødvendig dialogarbeidet er. Det synliggjør også kraften som ligger i det å stå sammen. Blir du med?

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå