Kronikk:

Elevene skal oppleve skolen som meningsfull her og nå

Skolesystemet passer best for A4-barn. Slike barn er det ikke mange av. Er det mulig å skape en skole som utvikler alle elever, både faglig og sosialt?

Saken oppdateres.

Nasjonale tall fra Ungdata 2019 viser at andelen som trives på skolen har blitt lavere for hvert år siden 2012. Det en tydelig økning i antall unge som kjeder seg på skolen og flere som gruer seg til å gå på skolen. Mange unge opplever mye stress knyttet til skolearbeidet, og de siste årene har det blitt flere som skulker skolen. Dette er alarmerende utviklingstrekk som vi må ta på alvor. Vi må spørre oss selv. Hvordan skal vi klare å opprettholde elevenes positive forventninger og motivasjon fra første skoledag til de avslutter grunnskolen?

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Hansi Lieng 

Det er lett å generalisere og peke på lettvinte løsninger for å skape en best mulig skole. I valgkampen preges argumentasjonen dessuten av partienes ideologiske ståsted. Fra eleven sin side er opplevelsen av skolehverdagen adskillig mer komplekst. Trivselen avhenger av gode klassefellesskap hvor alle elevene inkluderes og ivaretas. De som er annerledes, de som ikke klarer å henge med, og de som er mye flinkere enn jevngamle elever. Det er mange behov som skal tilfredsstilles, og behovene endrer seg i løpet av skolegangen.

LES OGSÅ: Den gode videregående skolen i Trøndelag

I første klasse kjemper seksåringene om lærerens oppmerksomhet. De vil vise hva de kan og de vil lære. De konkurrerer om å løfte hånden høyest for å få svare. Læreren må gi alle elever en mulighet til å bli sett og hørt, samtidig som interessen opprettholdes blant de som venter på tur. På mellomtrinnet har alle elevene fått telefon, og enkelte møter kanskje trøtte på skolen fordi de har sittet oppe og spilt halve natta. Noen begynner å slite i matte, mens andre har mistet gløden av andre årsaker. I åttende stiger prestasjonspresset. Karakterpress. Elevene vegrer seg for å svare. De vil ikke svare feil og dumme seg ut. Samtidig herjer puberteten i kroppene og konsentrasjonen er en langt annen plass.

LES FLERE KRONIKKER: Bompengeopprøret er et resultat av dårlig planlegging

I TV-serien «Våre håpefulle», vist på TV 2 nylig, har regissør Guro Bjerk fulgt hovedkarakteren Morten og hans klassekamerater ved en skole i Finnmark fra første til tiende klasse. Serien gir et unikt innblikk i hvordan det er å vokse opp på en norsk bygdeskole, på godt og vondt. Morten er en som alle kjenner. Vi husker han fra skolen. Det var han artige som fikk oss alle til å le. Urokråka. Han som satt bakerst med capsen på snei og sa det vi andre tenkte – og litt til. Det var mye liv med Morten, men var det noen som forsto han?

Egentlig er Morten et godt eksempel på de elevene som blir misforstått fordi veldig få virkelig kjenner han. Morten fikk diagnosen ADHD og slik sett representerer han noen av de utfordringene det norske skolesystemet har. Hvilke forutsetninger har læreren for å takle han? Hvordan blir Morten preget av sine opplevelser gjennom ti års skolegang?

LES OGSÅ: Barnevernet vil redusere akuttvedtak

Elever som ikke passer inn i skolen fordi de er for flinke kan også kjede seg. Dette er elever som trenger ekstra utfordringer for å ikke miste sitt engasjement for skolearbeidet. Vi som lærere er ofte dyktige til å tilpasse undervisningen til elever som henger etter faglig. De elevene som ligger foran må i større grad klare seg selv. Disse barna har like mye krav på tilpassa opplæring. Skolen må sette inn tiltak før det er for sent og tiltakene skal gagne alle elevene.

I kronikken «Klarer vi å skape en skole for alle?» (16. august) forteller mor og far i trondheimsskolen om deres evnerike gutt. Denne gutten har ikke fått utnyttet sitt store læringspotensial. Det har endret gutten sin adferd i negativ retning. Han synes ikke selv at han er heldig som er kvikk i hodet. Han føler seg annerledes og vantrives på skolen. Til slutt er gutten heldig. Han møter én oppmerksom lærer som oppfatter behovet for tilrettelegging. Sikrer vi at alle barn er like heldige?

LES OGSÅ: Trist at barn oftere nektes å være med i korps enn idrett

Når elevene kjenner at de mestrer forskjellige utfordringer i skolehverdagen vil de motiveres for skolearbeidet og utvikle seg faglig og sosialt. Mestring fremmes gjennom å tilrettelegge for hjelp og støtte knyttet til arbeidsoppgavene, og ved å gi tilpassede utfordringer til alle elevene. Differensiering etter utviklingsnivå, men blant jevngamle slik at også den sosiale utviklingen ivaretas, er sentralt for å holde motivasjonen oppe.

Skolen er et naturlig sted for barn og unge til å treffe og være med venner. Lysten til å gå på skolen og motivasjonen for å lære avhenger av at man har venner på skolen. Å være inkludert i et trygt klassemiljø i likhet med mestring vil derfor være avgjørende for elevenes trivsel og motivasjon til å lære. Nære relasjoner mellom elevene gir gjensidig omsorg og støtte og reduserer bråk og uro i klassen. Er læreren i tillegg omsorgsfull og lytter til elevene, økes elevenes selvfølelse, skoletilhørighet og positive innstilling til skolen.

LES OGSÅ: Ber foreldre utfordre barna til å teste andre idretter enn fotball

«For meg var skolen aldri noe annet enn et sted hvor foreldre oppbevarer barna sine, til de er gamle nok til å ta egne avgjørelser eller flytte hjemmefra» - sa Morten som ble en «dropout» i videregående. Ønsker vi færre elever som faller ut bør vi stemme fram politikere som ser de strukturelle behovene i skolesystemet. Politikere som vil gi elevene sjansen til å møte lærere med kompetanse og kapasitet til å være i forkant. Og en skole som kan styrke innsatsen når det trengs slik at elevene opplever skolen som meningsfull her og .

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå