Debatt

Kan vi alle tørre å satse litt på barnevernet?

Vi som jobber i barnevernet har sagt tydelig fra om at det ikke er oss det står på. Kapasiteten er sprengt, og alle vet hvor ansvaret ligger.

Innleggsforfatteren tror politikerne skyver barnevern som tema litt unna. Det er ikke der de søker å vinne velgere.   Foto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Gjennom livet har jeg vært opptatt av mange ting i ulike faser av livet. Følgelig har det også variert hvilke partier jeg har stemt på. Jeg har etter hvert kommet til at jeg har det veldig godt. Jeg er dessuten takknemlig for at jeg har fått muligheten til å hjelpe noen av de som ikke har det like godt, gjennom min jobb i barnevernet. Det er et arbeid jeg har vært og er stolt av, fordi jeg vet at den er så viktig. Det jeg derimot ikke er så stolt av er hvordan politikerne prioriterer barnevernet. Eller, om sant skal sies; hvordan de nedprioriterer det. For det hjelper ikke å vise til det som er gjort, når det ikke på langt nær var nok.

LES OGSÅ: Hei, lokalpolitikere! På tide å prioritere barnevernet

Jeg er enig i Siv Sandviks kommentar i Adresseavisen denne uken. Jeg tror politikerne skyver barnevern som tema litt unna. Det er ikke der de søker å vinne velgere. Jeg tror likevel at kommunens innbyggere er svært opptatt av at vanskeligstilte barn og familier skal få god hjelp. Min erfaring er også at de fleste kjenner et barn de er bekymret for. Noen de får litt vondt i magen av å sende hjem. Så er det kanskje ikke så få likevel, som tenker at barnevernet er viktig, selv om andre dagsaktuelle temaer ofte vinner oppmerksomheten. Men folkens, barn utsettes for både vold og overgrep mens vi diskuterer bompenger.

Helene Oudenstad barnevernkonsulent, FO-medlem  

De barna jeg snakker om finnes i omtrent hver skoleklasse, i alle barnehager og i nabolaget vårt. De er sårbare barn som trenger kloke, handlekraftige voksne. Det de ikke trenger er foreldre som skyr barnevernet som pesten, fordi et dårlig rykte kom oss i forkjøpet. Hvis vi skal forvente at enhver innbygger skal ta ansvar for å melde sin bekymring for utsatte barn, så må de ha tillit til at barnevernet greier å følge opp. Barnevernet ønsker svært gjerne et tettere samarbeid med familiene de møter, men media forteller både barn og voksne at de ikke kan ha en slik tillit til barnevernet. Og statistikken bekrefter mistilliten. Vi som jobber i barnevernet har sagt tydelig fra om at det ikke er oss det står på. Kapasiteten er sprengt, og alle vet hvor ansvaret ligger.

LES MER: Om KS-prosjektet, «Bedre å være barn i Trøndelag – et felles ansvar» her. (ekstern lenke)

Vi trenger lokalpolitikerne med hjerte for barna. Ikke bare inni seg, men utad og tydelig gjennom et budsjett. Jeg har en drøm om konkrete, politiske løfter om å tilføre barnevernet betydelige ressurser. Hvilke partier tør å ta den utfordringen? Ja, jeg forventer ingen storm av løfter, vi er flere som strever litt med tillit. Kan det være lov å håpe på at noen i hvert fall kan begynne å gå i riktig retning?

I år gjør jeg som Klaus Sonstad. Jeg stemmer på de som vil gjøre en reell innsats for de mest sårbare barna. Jeg kan fint tåle noen år til uten asfalt i gata der jeg bor, jeg kan leve med dyre bussbilletter, og ikke trenger jeg noe nytt museum å gå til med det første. Vi er sikkert mange som kan tåle ganske mye, hvis politikerne forklarer at det er de vanskeligstilte barna i kommunen vår som blir prioritert denne gangen.

LES OGSÅ: Barnevernsbarn-rapport: Tre av fire har psykisk diagnose

Når det er sagt, så håper jeg at du som ennå ikke vet hva du skal stemme, kan velge et parti som prioriterer de som trenger det mest. Og at du som har det like godt som meg, kan ofre din stemme til de barna som hadde priset seg lykkelig over å kjenne på bare halvparten av den tryggheten ditt eget barn føler hver dag. Og hadde du ikke tenkt å stemme i det hele tatt, kanskje du kan gjøre det likevel - ikke for deg selv, men for et barn som trenger det?

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå