Debatt

Havneplan på havets bunn

Jeg liker byer som er fulle av liv, byer hvor alle menneskene ikke har rømt i bilene sine til City Syd eller City Lade.

Trondheim trenger en havneplan. Den bør handle om en rekreativ sone som kan bidra til å beskytte Midtbyen, Nyhavna, Lamo’n, Ila, Bakklandet og alle havnære bydeler vi er glade i, mot havet.   Foto: Illustrasjon av visjoner for Nyhavna laget av Mad, Bogl, Holt O' Brien

Saken oppdateres.

I kronikken «Byen søker fortsatt vannet, men hvor har det blitt av havneplanen?» i Adressa 14. august etterlyser artikkelforfatterne en helhetlig havneplan for Trondheim. Dette er en etterlysning jeg stiller meg bak. Trondheim trenger i høyeste grad en god strategi for sentrum og havnefronten, som kan gi en sunn utvikling av byen. Så langt er alt vel og bra.

LES OGSÅ: Hva skulle vi gjort uten politikere?

Men resten av innlegget tolker jeg dit hen at man ønsker en havneplan som skal gi rom for tett utbygging av boliger med tilhørende næring og infrastruktur. Dette under et påskudd av en noe vag spekulering i hvordan fremtidige generasjoner kommer til å ønske å bo i fremtiden, i tillegg til en slitt arkitektfaglig påstand om at man må fylle på med mennesker i hver eneste krok av byen for å få til en levende og pulserende by.

Tomas Aassved Hjort 

Og misforstå meg rett. Jeg liker byer som er fulle av liv, byer hvor alle menneskene ikke har rømt i bilene sine til City Syd eller City Lade. Jeg liker å sitte på kafé og se folket stime forbi, jeg liker byer som har et bredt og godt tilbud av handel og kultur fordi menneskene bruker byen sin og det den kan tilby.

LES OGSÅ: Stjørdals havneplaner åpner nye muligheter

Likevel spør jeg, må hver eneste del av byen være fylt av yrende liv? Må mennesker presses sammen i trangbodde bomaskiner for at et tilhørende byrom skal bli en suksess? Trenger ikke en by de rare unike plassene også? Et sted hvor femtenåringene kan kline uforstyrra. Et sted hvor et gammelt friluftshjerte, som ikke har bein til å gå langt inni marka lenger, kan ta med fiskestanga og slenge ut snøret. Et sted hvor det kan sveises og lempes noe stål uten at tjue naboer klager. Et sted hvor du kan grine i fred når RBK taper en match. Et sted kidsa kan skate og samtidig nyte følelsen av at de gjør det er på et område hemmelig for omverdenen.

Mange av de litt glisne og mytiske sonene langs havna i Trondheim gir byen en unik dimensjon jeg mener er verdt å ta vare på. Og hvis man først skal tillate seg å spekulere i fremtidige generasjoners levemåte i havnebyen Trondheim, så tror jeg ikke den vil handle om at «Byen møter vannet», men heller vannet som ubønnhørlig søker byen.

I nasjonale og internasjonale medier har vi nylig kunnet lese om forskere ved blant annet NASA og Bjerknessenteret som advarer mot en smelting av Grønland og Antarktis som muligens skjer mye raskere enn tidligere antatt. Det nærmer seg et punkt hvor smelteprosessene vil være irreversible. Hvis dette skjer, vil det bety en økning av havnivået på flere meters høyde.

Dette er bare ett av mange mørke miljøelementer som kan komme til å definere byene i fremtida. Så ja, jeg er helt enig i at Trondheim trenger en havneplan. Den bør handle om en rekreativ sone som kan bidra til å beskytte Midtbyen, Nyhavna, Lamo’n, Ila, Bakklandet og alle havnære bydeler vi er glade i, mot havet. En havneplan som sammen med en sentrumsplan anbefaler at man investerer ressurser i å beskytte det vi allerede har, og bygger boligene på steder som støtter opp under kulturen og egenarten i bydelene som allerede er i Trondheim.

Ikke la uheldig fremtidsspekulering være grunnlaget for at dette blir kjent som de trangbodde og druknede boligers århundre.
 

På forsiden nå