Debatt:

Dyrevernalliansen svarer på kronikk om dyrevelferd: Etologen som sviktet dyrene

Å fremme næringsinteresser kamuflert som etologi er et svik mot dyrene og skadelig for etologenes posisjon i samfunnet, skriver debattantene.  Foto: Richard Sagen

Saken oppdateres.

Dyrevelferd er vitenskap, skriver Erica Fjæran, leder i Foreningen Norske Etologer og ansatt i Bondelaget (Adresseavisen 15. september). Det er sant at vurderingene av hvordan dyr har det kan være vitenskapelige: utgangspunktet er kunnskap om artens biologiske behov. I tillegg kommer dyrets følelsesmessige tilstand, og hvordan det mestrer miljøet sitt. Mye av dette kan i dag måles, men ikke alt.

LES OGSÅ: Er dette «stakkars» griser på hardt betonggulv, eller en funksjonell løsning?

Susanna Lybæk 

Helle Haukvik  

Dagens husdyrproduksjon vokste frem i etterkrigstida da kunnskapen om dyrevelferd var liten. Når Fjæran ukritisk omtaler intensiv husdyrproduksjon, synes hun å glemme at mange av problemene med disse driftsformene nettopp er at de ikke er tuftet på vitenskapelig kunnskap om dyras behov.

LES OGSÅ: På tide med forbud mot innekatter

Kunnskap kan brukes på mange måter. Fjæran velger å benytte det til å forsvare intensiv svineproduksjon og hold av høner i bur. Hun bruker en intensiv grisebinge som eksempel, og sier at hun ser «En tilpasning i husdyrproduksjon som ivaretar flere hensyn». Som etolog og veterinær i Dyrevernalliansen, ser vi en tilpasning der grunnleggende adferdsbehov som mosjon, stabile sosiale grupper og mulighet til utforskning og aktivitet, er nedprioritert.

Hensynene Fjæran beskriver som ivaretatt, som spaltegulv for avføring og stålbøyler langs bingeveggene, er minimale tiltak – nødvendige for å begrense problemer som oppstår fordi hensynet til grisens behov veier svært lett i forhold til praktiske og økonomiske hensyn.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Der Fjæran ser frittgående høns i store flokker med økt risiko for fjærplukking, ser vi at alle driftsformer har utfordringer, men vet at hønas medfødte behov aldri kan tilfredsstilles i et lite bur. Å slippe høna ut av buret er selvfølgelig kun et første trinn. Løsdrift har langt større potensiale for god velferd enn det er mulig å oppnå ved et liv i bur.

Høyt kjøttkonsum og industrilandbruk har alvorlige konsekvenser for dyrevelferden. Vi kan forsøke å få til mindre forbedringer innenfor dagens produksjonsformer. Men vi kan også tenke nytt. For å bedre forholdene i intensivt husdyrhold trenger vi veterinærer, sivilagronomer, etologer, og ikke minst bønder som ønsker å gå foran, og gjøre forbedringer for dyrevelferden. Vi må arbeide for å snu norsk landbruk i mer dyrevennlig retning. Kjøttforbruket må ned, og forbrukerne må få mulighet til å velge mat fra dyr med bedre dyrevelferd.

LES OGSÅ: Den gamle bonden er død, leve bonden

Dyrevelferd både kan og bør måles og vurderes vitenskapelig. Samtidig er det viktig å være klar over vitenskapens begrensninger. Å tro at etologer alene skal kunne svare på hva dyrevelferd er blir for snevert. Når hensyn til produksjon og økonomi tas med i regnskapet snakker ikke Fjæran lenger om etologi, men politikk. En etolog har en unik kompetanse og innsikt i dyrenes ve og vel. Å fremme næringsinteresser kamuflert som etologi er et svik mot dyrene og skadelig for etologenes posisjon i samfunnet.

Som mennesker har vi faktisk ansvar for hva vi gjør – og ikke gjør – med dyrene. Ingen vitenskap i verden kan fri oss fra det.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå