Debatt:

Midt i frykten, uvissheten og alt det negative fikk de meg til å føle meg spesiell

Pakkeforløp - et fantastisk system! Jeg har ikke ord som godt nok beskriver den omsorg og kjærlighet menneskene ved St. Olavs hospital klarer å fordele mellom alle oss som kommer og går gjennom dørene.

Den følelsen av å bli ivaretatt, å bli tatt på største alvor, å med egne øyne og ører få registrere hvor godt dette maskineriet fungerer. Det er rett og slett rørende, skriver den meget fornøyde kreftpasienten.  Foto: privat

Saken oppdateres.

Det er ikke så veldig mye i livet som er viktig. Men det som ER viktig, er veldig viktig. Det vi i hverdagen tar som en selvfølge er nødvendigvis ikke det. Ofte må det en krise til for å få oss til å forstå at ingen ting kommer av seg sjøl. Som en potensielt dødelig sykdom.

Selv ble jeg plutselig syk i april i vår. Det vil si, jeg visste ikke at jeg var i ferd med å bli syk. Det kom over natta da jeg våkna på morgenen med en rar følelse i svelget. Det var ikke vondt, bare litt ubehagelig.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Jeg trodde først det var en gryende halsbetennelse, og slo meg til ro med det. Etter et par måneder med økende ubehag dro jeg til fastlegen. Det var ikke halsbetennelse. Det var kreft.

Jeg ble raskt sendt til St. Olavs hospital i Trondheim, der diverse undersøkelser bekreftet legens spådom. Den tunge runden med å informere kona, barna, søsken og andre nære relasjoner sto for tur. Sjokket var stort for alle.

Kreft. Bare ordet får oss til å fryse på ryggen. Hvordan ender dette? 55 år. Tidlig å dø. Mye liv igjen. Verden raser litt sammen, og ingen vet verken hva de skal si eller tenke. Langt mindre hva man skal gjøre.

LES OGSÅ: Det å ikke ha mamma her, har vært tøffere enn behandlingen

Ola Halsen  Foto: privat

Bortsett fra helsevesenet. Jeg havna i noe de beskrev som pakkeforløpet. Et fantastisk system, der man ikke forlater en konsultasjon uten å vite når neste er, og hva den skal inneholde. Jeg trodde ikke mine egne ører da det første legeteamet orienterte om hvilket apparat som nå skulle stå klart. 40-50 mennesker. Den ekspertise de eventuelt ikke hadde, selv skulle hentes inn fra andre deler av landet, eller fra utlandet. Jeg ble nesten skamfull. Tenk å mobilisere en slik gruppe medisinsk ekspertise, bare for MEG? Vel hadde jeg betalt min skatt i over 35 år, men likevel.

Vi fikk grundig informasjon fra første stund. Om hvor i hodet svulsten satt, hva som kunne gjøres, hva som måtte gjøres. En av sykepleierne sa på slutten av det første møtet: «Du har selvfølgelig et valg. Men det har ikke vi.»

LES OGSÅ: Du kan dø av å sitte mye på rumpa - selv om du trener

Svulsten var for spesiell og for stor til å kunne opereres bort, så det eneste valget var en intens kur bestående av stråling hver dag i seks uker, samt så mange cellegiftbehandlinger jeg klarte. Jeg tålte behandlinga godt, og fikk komme heim hver kveld de første fire ukene. Min kone stilte opp, kjørte meg og var til stede hver dag. Jeg vet vel ikke enda hvor heldig jeg er, men jeg jobber med saken.

Behandlinga var knallhard, men legene mente min gode fysikk var sterkt medvirkende til at jeg ikke ble innlagt før de to siste ukene. Midt oppe i dette sto kona mi. Hun måtte ta seg av alle henvendelser som kom. Samtidig levde også hun i en boble der absolutt alt var usikkert. Voldsomt mange spørsmål, veldig få svar. Det å være pårørende er nesten verre enn det å bli alvorlig syk. I tillegg til de spørsmålene man selv har kommer alle henvendelsene utafra. De fleste var veldig godt ment. Noen tok kontakt fordi de følte de «måtte», andre av ren nysgjerrighet. Men vi takker for alle.

LES FLERE SAKER MED TEMA KREFT.

Man blir veldig liten i en sånn situasjon. Liten og livredd. Redd for å dø. Ting man før ikke har tillagt særlig vekt blir viktige. Og det man før har gått og trodd var viktig blir ikke lenger det.

Jeg kommer ikke unna den takknemligheten jeg føler overfor alle som deltar i en slik prosess. Alle menneskene, all kunnskapen, utstyret og medisinen som benyttes. Men særlig Unni & co. på sengeposten på St. Olavs på Øya.

Midt i frykten, uvissheten og alt det negative fikk de meg til å føle meg spesiell. Jeg har heldigvis ikke hatt særlig befatning med helsevesenet før, men plutselig ble det altså min tur.

Jeg har ikke ord som godt nok beskriver den omsorg og kjærlighet disse menneskene klarer å fordele mellom alle oss som kommer og går gjennom dørene som pasienter på sykehuset. Den følelsen av å bli ivaretatt, å bli tatt på største alvor, å med egne øyne og ører få registrere hvor godt dette maskineriet fungerer. Det er rett og slett rørende. Det er lett å tro at man tar i bruk for store ord når slike opplevelser skal beskrives.

Men de ordene jeg helst skulle brukt, er antakelig ikke oppfunnet enda.

Så tusen takk. Og til slutt: Husk å være snill mot dine medmennesker på din vei opp i livet. Det er nemlig svært sannsynlig at du møter noen av dem på din vei ned igjen.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå