Debatt

Det er ingen skam å snu, AtB

Da jeg skjønte at det tok tre ganger så lang tid å komme inn til byen med buss, sammenlignet med bil, var valget enkelt.

Metrobussomleggingen i Trondheim har ført til et dårligere tilbud for mange, skriver innleggsforfatteren.   Foto: Torsten Hanssen

Saken oppdateres.

Noe av det koseligste jeg vet er å ta toget. Å sitte i ro og fred og nyte landskapet som farer forbi. Litt av den samme følelsen hadde jeg når jeg tok buss. Helt fram til 3. august. Etter den datoen har jeg ikke tatt bussen til byen. Det ble for stressende, rett og slett.

LES OGSÅ: Kjære AtB: Nå er det opp til deg å gjøre det godt igjen

Etter å ha vært borte fra hjembyen i et halvt liv, fant jeg ut at nå skulle jeg reise kollektivt og miljøvennlig. Ingen hadde fortalt meg om det nye kollektivsystemet som hadde vært planlagt i lange tider. En ting er sikkert: Da jeg skjønte at det tok tre ganger så lang tid å komme inn til byen med buss, sammenlignet med bil, var valget enkelt. Å bytte buss på veien kaller jeg ikke forbedring og forenkling, akkurat. Og det går så mye fortere med bil. Så fra 3. august ble det full boikott av bussen, og kun bruk av bil og sykkel.

Katrine Woldhaug Malvik 

Men en dag måtte jeg ta bussen på grunn av en lunefull bil og et nødvendig ærend i byen. Jeg er litt spent på hvor jeg skal bytte buss. Strindheim er stort, og jeg kjenner ikke til holdeplassene. Jeg følger strømmen, som går av der KBS en gang lå. Halvveis løping over gangfelt, forvirret kryssing av sykkelbanen et par ganger, så er vi der. Like etter kommer bussen. Stakkars de med rullator, krykker eller førerhunder, tenker jeg. Men her finnes ingen eldre eller uføre, så vidt jeg kan se. Forståelig nok. Men det går rimelig kjapt inn til byen herfra. Hjemover blir saken en helt annen. Det er vrient å finne ut fra appen hva som korresponderer. Etter litt halsing rundt med to tunge bæreposer, er jeg der. 30 minutter til bussen går. Venting på en kald benk i skyggen.

LES OGSÅ: AtB endrer busstilbudet for innbyggerne i Klæbu

Jeg ser all forvirringen, den hodeløse flaksingen rundt av alle som ikke vet hvor de skal, eller hvilken buss de skal ta. På grunn av metrobussenes lengde er det umulig å se hvilken buss som har lagt seg bak de andre. Noen prøver faktisk å komme seg inn på busser som bare kjører. Her finnes heller ingen eldre eller uføre. Det som slår meg mest her, er uttrykket jeg ser i de fleste ansikter. Stress, irritasjon, oppgitthet. Det samme som jeg føler selv. Ærlig talt, AtB: Hvis dette var et fremskritt, skulle vi ønsket det hjertelig velkommen. Men hvordan kan vi kalle det et fremskritt når det har blitt et så mye dårligere tilbud for så veldig mange? Melhus, Malvik, Ranheim, Klæbu, Flatåsen...

LES OGSÅ: Lengselen etter Buss 38

Jeg hadde et oppriktig ønske om å reise greit og miljøvennlig med buss, men nå blir valget plutselig lett: Bruke bil, eller slutte å bruke Midtbyen i det hele tatt. Og ærlig talt, Sollie & co. - vi vet det helst skal se perfekt ut på glanspapiret, og vet at dere helst ikke vil ha noen klager, men det er ikke sånn det fungerer. Det er ingen skam å snu. Vi skal ikke le av dere. Vi skal ikke engang si: Hva var det vi sa? Alt vi vil, er å få det litt lettere i hverdagen igjen. For det vil ikke gå seg til, AtB.


Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Våre debattfelt er åpne 07-00 hver dag. Les debattreglene her.

På forsiden nå