Debatt:

Statsviter svarer i debatt om politisk ledelse: Strenge regler driver frem en kultur der avgjørelser tas på bakrommet

Hva er politisk ledelse? La meg forsøke å bidra til en oppklaring, siden jeg for tiden skriver en doktorgrad om nettopp politisk ledelse.

Nissen på lasset er en større konfliktdimensjon i norsk lokalpolitikk enn det som var intensjonen, skriver Espen Leirset. Bildet er fra pressekonferansen på Diggs der dagens styre i Trondheim presenterte sin plan.  Foto: Sara Høines

Saken oppdateres.

Den siste tidens debatt om politisk ledelse i Adresseavisen har vært interessant å følge. Den startet med at masterstudentene Heidi Fossland, Lise Lundby og Trude Opsal skrev en kronikk om politisk lederskap. Jeg ble overrasket over at kollega Arve Hjelseth ved NTNU fant kronikken «forstemmende», fordi han mener drøftingen av politisk ledelse «i bunn og grunn ignorerer hva politikk er». Dette gjør det altså nødvendig å spørre: Hva er politikk? Og hva er politisk ledelse? La meg forsøke å bidra til en oppklaring, siden jeg for tiden skriver en doktorgrad om nettopp politisk ledelse.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Espen Leirset 

Den tradisjonelle oppfatningen er å se på politikk som maktutøvelse, som har en klar hierarkisk dimensjon ved seg. I sin strengeste forstand oppfattes gjerne politisk makt som muligheten til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke vil – eller til å få gjennom sin vilje, selv under motstand fra andre. Men i en moderne verden, hvor hierarkier og formelle posisjoner er svekket, er det behov for en ny forståelse av politisk lederskap. I nyere studier forstås det gjerne slik: Politisk ledelse er å formulere problemer som oppfattes som relevant for folk, og finne løsninger på disse problemene, for til sist å samle støtte til løsningene. Altså forstås politisk ledelse som noe mer kommunikativt enn den klassiske, statsvitenskapelige forståelsen av politisk makt.

LES KRONIKKEN: Kommunepolitikere, et hinder for endring og innovasjon?

En slik forståelse av politisk ledelse er nyttig for kommunale politikere, fordi en stor del av kommunens aktivitet er ikke direkte utledet av formelle vedtak i kommunestyret. Mange beslutninger er overført til administrasjonen, til kommunale selskaper, til statlige eller andre offentlige organer. Politikken, eller hele den offentlige virksomhet, har blitt mer fragmentert, for å sitere Maktutredningen. Ofte er det en lang vei fra kommunestyret til de steder hvor beslutningene faktisk tas. Det gir grunnlag for en ny måte å forstå politisk ledelse på.

I tråd med den nye forståelsen av kommunens rolle – det som gjerne kalles kommune 3.0 – dreier det seg mer seg om at kommunen skal være katalysator for å finne gode løsninger. Dette er et brudd med den såkalte New Public Management-kommunen, hvor kommunen ses på som serviceprodusent for ulike brukergrupper. I kommune 3.0 ses innbyggerne på som ansvarlige borgere, og kommunen skal være en utløsende kraft for de gode kreftene som finnes i et lokalsamfunn. Nye løsninger skal skapes sammen med de som har interesse av den aktuelle politikken – derav begrepet samskaping. Samskaping forutsetter at man forener krefter som skal bevege seg mot et felles mål, og for å identifisere dette målet, trengs altså politisk lederskap.

LES OGSÅ: Trondheim har «parlamentarisme light»

Slikt politisk lederskap forutsetter en politikk som er mer preget av konsensus enn konflikt. Dette burde passe godt sammen med den politiske styringsmodellen kommuner flest holder seg med – nemlig formannskapsmodellen. Dessverre er det en klar trend at lokalpolitikken her til lands er blitt mer konfliktorientert. Det store antallet «flertallsavtaler» i mange kommuner etter valget er et uheldig symptom på dette. Den utstrakte bruken av begrepene «posisjon» og «opposisjon» er det samme – fordi det hører parlamentarisk tenking til.

Når masterstudentene spør om politikerne klarer å fylle en ny ledelsesrolle, er dette derfor et helt relevant og aktuelt spørsmål. Å kritisere studentene for upresise begreper og at de ikke forstår «hva politikk er», er en urimelig kritikk. Dette betyr ikke at masterstudiens konklusjoner ikke kan nyanseres. For egen del mener jeg at deres konklusjon bør suppleres med en kritisk analyse av lokalpolitikernes arbeidsbetingelser. Dagens arbeidsbetingelser er formulert i kommuneloven, og her ligger det dessverre en del begrensinger i hvordan politikerne kan fylle ledelsesrollen. Mitt doktorgradsprosjekt tyder på at det er grunnlag for flere kritiske spørsmål til de strukturelle forholdene kommunepolitikerne arbeider under.

LES OGSÅ PORTRETTET: En politisk vandrefalk

Det viktigste er kommunelovens urimelig strenge regler for politikernes møtepraksis. Her har Stortinget påført kommunene strengere regler enn de selv har, og strengere regler enn noen nordiske kommunepolitikere har. Summen av disse strenge reglene, driver fram en politisk kultur der et knapt flertall av politikerne møtes på bakrommet – utenfor offentlighetens søkelys – for å snekre sammen politikk. Nissen på lasset er en større konfliktdimensjon i norsk lokalpolitikk enn det som var intensjonen, og et mer avmektig kommunestyre overfor en sterk administrasjon.

Disse strukturelle forholdene er det egentlig kun Stortinget som kan gjøre noe med, ved å endre kommuneloven – slik at den er mer tilpasset lokalsamfunnets behov for politisk lederskap.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Våre debattfelt er åpne 07-00 hver dag. Les debattreglene her.

På forsiden nå