Eller burde jeg være sint eller kanskje forbannet? Nå har jeg kommet i det noen halvt foraktelig kaller reparasjonsalderen, og vet ikke hvordan livet skal bli uten den hjelpsomme fastlegen jeg har, hvis hun skulle falle fra. Politikerne har jo satt i gang det de kaller en prinsippdiskusjon, som lett kan føre til at fastlegeordningen ikke videreføres, eller i et hvert fall i en mer begrenset versjon enn den vi har i dag.

LES OGSÅ: Fastleger i Trondheim startet trønderopprør

LES OGSÅ: Nå har «trønderopprøret» grunn til å feire

På grunn av helsetilstanden min er jeg ofte hos fastlegen, og hun hører alltid oppmerksomt på meg, enten det er på grunn av det jeg er innkalt for, eller det er noe jeg undres på. Og det kan jo være mye jeg undres på. Noe kan hun selvfølgelig ikke svare direkte på, hun må sjekke opp med oppslagsverk eller andre.

Helseministeren svarte opp kritikken: Vi må gi fastlegene mer tid til pasientene. Men tid er mer enn penger

Jeg tror ikke at leger uten videre har bedre helse enn andre. Derfor blir jeg bekymret når jeg får svar på epost på kveldstid eller i helgene. Skal hun ikke ha fritid til å ta seg inn igjen på grunn av meg? Må jeg slutte å spørre om ting jeg undres på om helsa mi?

Nå har vi en regjering som mener det er riktig å la være å skattlegge de rikeste mer. Men nok fastleger og rimelige arbeidsordninger for dem som fortsatt holder ut, det skal vi altså ikke ta oss råd til. Jeg skjemmes, og gremmes.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter