Debatt:

Dersom andre kan unngå å havne i vår situasjon, er hensikten med debattinnlegget oppnådd

De to sønnene skrev et debattinnlegg om hva som skjer dersom man ikke har fremtidsfullmakten på plass når man trenger den. - Responsen har vært overveldende, skriver de i dette oppfølgingsinnlegget.

Vi såkalte «nærstående verger» er i realiteten slaver for staten, som utfører jobben av kjærlighet til våre foreldre, mens staten tar fortjenesten, skriver brødreparet i dette innlegget.  Foto: Berit Roald

Saken oppdateres.

Det føles godt å nå frem til så mange med det vi mener var en viktig historie med et viktig budskap. Vi er ikke de som klager i tide og utide, men dette følte vi var så urettferdig at det ble en form for terapi å skrive innlegget. Det er jo faktisk et tema som berører mange og som alle faktisk er i risiko for å måtte ta hensyn til. Noen ganger havner man i situasjoner i livet man ikke hadde forutsett, der det viser seg at reglene for hvordan ting skal være allerede er utformet. Og man har ingen vetorett.

LES OGSÅ: Hvem skal ivareta dine interesser?

Mamma og pappa er syke, spesielt mamma roter mye nå, er urolig og engstelig, men hun glimter til når vi, barna og barnebarna hennes, kommer på besøk. Senest i forrige uke spurte hun på eget initiativ om hytta nå var solgt. Jeg svarte ja, og hun sa at: «Det er bra, og det er godt for dere å få litt penger.» Jeg svarte ja igjen. «Men jeg syns ikke vi skal selge småbruket,» sa hun. «Det er fint om det holdes i familien.»

LES OGSÅ: Husk å skrive fremtidsfullmakt mens det ennå er tid

Sist jeg snakket med pappa, spurte jeg hva han holdt på med om dagene, og om han sov godt om natta. «Nei, det går dårlig,» sa han, og han sov ganske dårlig om natta også. Jeg spurte hvorfor, og han svarte: «Jeg tenker så mye.» Hva på da? spurte jeg. «På søsknene mine, og selvfølgelig på dere», sa han. «Det er slitsomt. Det er hardt.»

De vet ikke om artikkelen, eller sin økonomiske situasjon, og vi har heller ikke tenkt å nevne det. Dersom de fikk vite at de nærmest er vandrende melkekuer for staten, ville det bare gjort dem enda mer urolige og gjort nettene deres enda vanskeligere. Pappa ser så dårlig at han leser lite aviser, noen overskrifter, men følger med på nyheter og sport via tv-en. Han spør om hvordan det går med fotballspillinga til det yngste barnebarnet og hvordan det går på skolen for det eldste, og vi har lange samtaler om slekt og om fortida. Mamma interesserer seg ikke for aviser og nyheter lenger.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Det de bryr seg om nå, er de nære ting, som helsa, familie og hva som skal skje med de verdier de har opparbeidet seg. De spør stadig om vi kan kjøre dem til barndomshjemmet til mamma, det er det som er hjemme for dem nå, mens huset og hytta har de fått et mer og mer distansert forhold til. «Jeg vil sitte i fjæra hjemme med en kopp kaffe og se på at barnebarna leter etter krabber», sier mamma. Og det skal hun få, til våren, som ifjor vår, med god hjelp av den lokale hjemmesykepleien.

Vi velger å være anonyme av hensyn til våre foreldre, selv om de som kjenner oss sikkert kan identifisere oss. De kjenner jo saken uansett.

LES OGSÅ: Noen ganger må Fylkesmannen gripe inn. Det er fordi vi bryr oss

Selv om vi ønsker å være verger for våre foreldre, så føles det også latterlig at staten tilbyr oss å kunne søke om en kompensasjon på kroner 1000 i året for den jobben vi gjør. Det er ikke noe problem for oss, vi kommer ikke til søke i det hele tatt, men når man vet at Fylkesmannens egne verger tar tigangen, og hva en advokat oppnevnt som verge bevilger seg ved for eksempel avhending av eiendom, ja, det kan man bare lese om i media. Det føles som at alle andre skal sko seg på våre syke foreldre. Vi såkalte «nærstående verger» er i realiteten slaver for staten, som utfører jobben av kjærlighet til våre foreldre, mens staten tar fortjenesten.

Fremtidsfullmakten min er nå skrevet, signert og lagt på et trygt sted. Så får jeg og mine nærmeste håpe at den blir godkjent den dagen det eventuelt blir aktuelt at den trer i kraft, fordi som Fylkesmannen skrev i sitt svar i avisa: «Som fullmaktsgiver bærer du selv risikoen for at den dekker fremtidige behov eller ønske om bistand- og om fremtidsfullmakten er gyldig opprettet.» Og «Fylkesmannen har ikke anledning til å forhåndsgodkjenne en fremtidsfullmakt.»

Dersom andre kan unngå å havne i den situasjonen vi har havnet i, er hensikten med innlegget oppnådd.

God jul til Adresseavisens lesere!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå