Debatt

Har nostalgien gjort deg sløv og selvtilfreds, Lundemo?

Jeg tror du blander vår generasjon og ungdommenes.

Ungdomsopprøreret lever i beste velgående, svarer innleggsforfatteren til Adresseavisen kommentator.  Foto: Faksimile Asresseavisen

Saken oppdateres.

I din kommentar på nyttårsaften hyller du 70-åra fordi «da hadde vi fortsatt noe å gjøre opprør mot». Jeg måtte lese det tre ganger før jeg kunne tro at du faktisk skrev dette. For det er jo nå som er opprørets time!

Å se tilbake i nostalgiens duse lys, gjør tydeligvis blind. I din gjennomgang av å være ungdom i 70-åra nevner du mange ting man måtte kjempe for, og som vi i dag tar som en selvfølge. Du skriver at du synes synd på dem som har kommet etter deg, nærmest fordi det ikke lenger er ting å kjempe for. At vi har fått det for godt. At ungdommen nå kan lene seg tilbake og legge armene bak hodet i selvtilfredshet.

LES OGSÅ GJESTEKOMMENTAREN: Dette var vi redde for på 70-tallet

Jeg tror du blander vår generasjon og ungdommenes. For er det en ting som er sikkert, er det at det er et opprør på gang. Et stort opprør. For hva blir kampen mot slipstvang når kloden koker og hele økosystem dør ut? Hva hjelper det at vi nå kan ha sex før ekteskapet når millioner er på flukt og Europa ikke gjør annet enn å trekke opp stigen etter seg?

Katrin Glatz Brubakk  Foto: Mariann Dybdahl

For om du ikke har fått det med deg, Lundemo, kan jeg fortelle deg at 2019 var året da ungdommer for alvor viste at de kan, vil og må gjøre opprør mot det du selv kaller «meningsløs selvdyrking». Skoleungdom har gått i gatene, skulket skolen for miljøet, de har deltatt på klimabrølet. Det er et brøl som er rettet mot nettopp oss som var unge på 70-tallet.

LES OGSÅ ANMELDELSEN: Strålende dokumentar om sirkus Bob Dylan på 70-tallet

For det er denne – vår selvdyrking - som gjør at vi har forbrukt for mye, forurenset for mye, ødelagt for mye. Så våre ungdommer har all grunn til å være i opprør. Du skriver at «jeg forstod at siden verden var i endring, måtte jeg stake ut min egen kurs». Det er det ungdommene våre holder på med nå også. Ser du ikke likheten?

Det tvinger seg frem en dramatisk endring i verden og det haster med å stake ut en ny kurs. En bedre kurs. For all verdens endringer vår generasjon klarte å oppnå blir ikke uviktige, men kan ikke måle seg mot det opprøret som nå er på gang. Det er et opprør som berører vår selve eksistens. En kamp vi ikke kan tape. Og håpet ligger nettopp i ungdommens opprør.

Da blir det for dumt at du legger armene bak hodet og nikker selvtilfreds til deg selv over din ungdomstid, mens opprøret lever i beste velgående.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå