Debatt:

Når helsevesenet svikter psykisk syke

Tanken på å måtte gå innpå legekontoret for tredje gang, beskrive og utdype mine selvmordstanker, for så å bli avvist nok en gang, var en skremmende tanke.

Jeg har også slitt med selvmordstanker og opplevd en helsesektor som tidvis har sviktet meg, skriver innleggsforfatteren.  Foto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Etter at Ari Behn valgte å ta selvmord, har det blitt mer åpenhet rundt temaet selvmord. Hjelpetelefonene har opplevd enorm pågang, noe som igjen har resultert i at ikke alle har kommet igjennom. Jeg var en av dem som ikke kom igjennom da jeg trengte det som mest.

Å få time til psykolog kan ta flere måneder, ja til og med år. I Adresseavisen 3. januar 2020 kom det fram at Sivert Langsveen Tjæreboden valgte å ta sitt eget liv. Han hadde oppsøkt legen for å få profesjonell hjelp, men ble ikke tatt på alvor. Det tok ytterligere et år før han igjen oppsøkte hjelp hos legen for videre henvisning.

LES OGSÅ: Hva hjelper det å søke om hjelp, hvis ingen svarer

På lik linje med Sivert har også jeg slitt med selvmordstanker og opplevd en helsesektor som tidvis har sviktet meg. I 2018 og 2019 oppsøkte jeg legekontoret to ganger for å få videre henvisning til psykolog - siden jeg slet med blant annet selvmordstanker. Begge gangene ble jeg møtt av turnusleger som åpenbart ikke hadde noe kjennskap eller relasjon til meg fra før. På lik linje med Sivert fikk også jeg til svar: «Det går nok sikkert over».

Familie og nære venner merket at jeg på dette tidspunktet var langt nede i kjelleren, og at jeg hadde behov for profesjonell hjelp, uten at de visste konkret hva jeg slet med. Av åpenbare grunner ønsket jeg ikke å bekymre mine nærmeste ved å dele mine mørkeste tanker med dem. Det ville mest sannsynlig ha resultert i at de hadde blitt overbeskyttende, og nærmest behandlet meg som en treåring som ikke greier å smøre sin egen matpakke. Det jeg trengte som mest var en utenforstående, en kvalifisert og profesjonell fagperson som kunne hjelpe meg ut av disse tankene.

LES OGSÅ: Mental helse tror talen vil få stor betydning

Jeg hadde egentlig gitt opp. Tanken på å måtte gå innpå legekontoret for tredje gang, beskrive og utdype mine selvmordstanker, for så å bli avvist nok en gang, var en skremmende tanke. Tanken på at ingen ville forstå mine psykiske plager var knusende. Likevel valgte jeg å gi det et siste forsøk etter motivasjon fra mine nærmeste. Denne gangen ble jeg møtt av fastlegen min som kjente meg godt. Denne gangen fikk jeg endelig gehør. Det er trolig takket være mine nærmeste jeg fortsatt er i live, siden jeg igjen fikk et håp om at det faktisk er mulig å få hjelp.

Men, selv ikke nå har jeg fått psykolog, halvannet år etter første gangen jeg oppsøkte hjelp. Jeg står enda i kø. Jeg har fått beskjed om at jeg bør vurdere å gå hos en privat psykolog dersom jeg ønsker å unngå lange køer. Problemet er bare at jeg har ikke økonomi til å gå utenom den offentlige psykologen. Det er mitt eneste alternativ. Mitt eneste håp.

LES OGSÅ: Mener det må gjøres mer for å forhindre selvmord blant middelaldrende menn

Hadde køene til behandling for kreftsyke pasienter vært like lange som køene til psykologene og psykisk hjelp, ville det trolig vært et ramaskrik blant den norske befolkningen. Riktignok har det blitt mer åpenhet om selvmord og psykiske helseplager etter hendelsen 1. juledag, men det er ikke til å stikke under stol at det fortsatt er et relativt tabubelagt tema. Jeg sitter igjen med inntrykket av at svært få med psykiske helseplager tør å stå fram og delta i den offentlige debatten med fullt navn og bilde, inkludert meg selv.

Årsaken til at jeg skriver dette innlegget er enkelt. Jeg kommer med en bønn til alle dere politikere der ute: Vær så snill, gjør noe! Hvis ingen tiltak blir gjort for å redusere ventetiden på å få psykisk hjelp, risikerer samfunnet å miste fedre, døtre og ektefeller til selvmord. Dette er ikke en diskusjon hvor politikerne skal legge skylda på vanskelige prioriteringer i stats- og kommunebudsjettene. Dette er et tema hvor det er snakk om liv og død. Gjør noe!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå