Debatt:

Jeg er ensom

Det er ikke lett å få nye venner i en alder av 33 år. Det var vanskelig nok da jeg gikk på skolen, skriver Sjur Vaage i dette debattinnlegget.  Foto: Silje Asbjørnsen

Saken oppdateres.

Dette innlegget ble først publisert på hjemmesiden til Sjur Vaage.

Det nærmer seg helg, og jeg ser allerede frem til den er over og det igjen blir mandag morgen.

Jeg har vært åpen om problemene mine med angst og depresjon før. Jeg er et langvarig mobbeoffer, som så mange andre.

I dag tenkte jeg å skrive om noe som jeg føler er mer tabu enn det, og jeg gruer meg veldig for eventuelle reaksjoner det kan ha. I det åpne, men kanskje mest i det skjulte. Hva vil folk gå rundt å si nå? Nå som jeg er ute med penna igjen … Oppmerksomhetssyk, sympatijager, «kan han ikke bare gi seg?». Slike ting. Men, que sera sera.

Jeg er ensom.

Trd.by har skrevet mye om ensomhet i det siste. Her kan du lese om Perla.

Jeg har venner og bekjente, både her på verdensveven og i det virkelige liv. Likevel sitter jeg og føler på en ensomhetsfølelse. Dag ut og dag inn. Det være seg om jeg er på jobb, på besøk hos familien, går tur, sitter i stua mi, eller ligger i senga og prøver å sove (noe som er umulig, siden jeg grubler i flere timer).

Det er ikke en ny følelse. Basert på diktene jeg skrev for 14–16 år siden var jeg ensom også den gang, og basert på hvordan jeg husker barndommen var jeg ensom på åtti- og nittitallet, også.

Samtidig har jeg sosial angst og er ganske introvert. Mange av dem jeg betegner som venner og bekjente tapper meg for energi når jeg er sammen med dem. Jeg blir rett og slett veldig sliten og må hvile etter å ha vært med dem. Etter en fest eller sosial sammenkomst er jeg tappet i et par dager, og etter bryllupet til Oda i fjor høst klarte jeg ikke møte på jobb den påfølgende mandagen. Det ble rett og slett for mye. For mange.

Det fortoner seg som støy. Uansett hvor mye jeg fokuserer og konsentrerer meg klarer jeg ikke filtrere det ut, og resultatet er at batteriet tømmes på 1-2-3.

LES OGSÅ: Norges største youtubere går sammen mot ensomhet

Så det er ikke bare bare. Samtidig er akkurat det noe jeg gladelig kan ta om jeg bare får muligheten til å sparke bort ensomhetsfølelsen litt. Være mer sosial. Det er god eksponering for meg, også.

Og det er ikke sånn at jeg ikke trives blant mennesker, det gjør jeg jo, selv om brorparten av dere skremmer vettet av meg, også. Uansett hvor hyggelige dere er. Hvor sosiale. Joviale. Støyende. Slitsomme.

Til den grad at jeg tidvis gruer for å forlate den varme, trygge senga. Fordi gah, folk.

Jeg liker folk, men jeg misliker folk. Om dere forstår.

Uansett. Jeg vil gjerne få bukt med den ensomhetsfølelsen, så her og nå søker jeg etter venner. Nye og gamle. Noen å henge med. Det være seg gå en tur, la kabalene bli kortspill, preike skit, gå ut med (når jeg en sjelden gang har råd, jeg er ikke lege), ta en øl eller noe. Et eller annet. Diskutere musikk og bøker. Noen å vise det jeg skriver til (som ikke havner i avisa eller på nettsida mi) for kritikk og sånt. Lage mat for og med. Fototurer. Hva enn venner gjør.

LES OGSÅ: Når Isak (25) skal på byen, drar han ikke på Solsiden. Han drikker «alene» i mørket

Med tanke på at jeg ser de beste vennene mine et par ganger i året – om det – så er jeg litt rusten på akkurat det punktet.

Samtidig ber jeg om forståelse for at jeg trekker meg i siste liten, fordi, vel, angst, og dere er alle ganske skumle til tider. Selv de jeg har kjent så å si hele livet. Og det er ikke bare bare for meg å sette meg på bussen eller kjøre noe sted heller. Der kommer angsten inn igjen.

Jeg har ikke nødvendigvis penger til å være sosial hele tiden, heller. De siste ukene før trygda kommer er jeg i alle fall særdeles sparsom. Ikke råd til en øl ute når jeg knapt har til gjær til brødene jeg baker.

Men ja. Jeg vil vekke til live igjen det sosiale livet, uten å måtte melde meg inn i en frivillig organisasjon og få panikk før hvert møte, eller å utsette meg selv for å prøve og feile på å snakke med mennesker ute på byen, på biblioteket, eller hvor enn ellers man treffer folk.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

For det er ikke lett å få nye venner i en alder av 33 år. Det var vanskelig nok da jeg gikk på skolen. Og for å gjøre dette enda mer lignende en kontaktannonse … Jeg liker å lese; skrive; ord; språk; eldre historie; geologi; verdensrommet; himmellegemer; lister; oppramsinger; semikolon; seriekomma; lage mat; spise mat; høre på musikk; ta bilder; gå på kunstutstillinger; katter; minst én hund.

Jeg er livredd for hester og noget skeptisk til reptiler. Jeg er – som nevnt – 33 år. Uføretrygda. I jobb. Full av angst med mer. Singel. Ensom. Introvert. En bedre lytter enn prater. Og altfor flink til å se mine negative sider kontra mine positive. Jeg har også store problemer med å skrive kort og å avslutte hva enn jeg skriver på.

Så, en kort oppsummering til slutt her.

Mitt navn er Sjur, jeg liker å skrive, jeg er nesten alltid blakk, og jeg ønsker å trosse angsten og bli mer sosial i den virkelige verden.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

OPPTATT AV DEBATT? Lytt til en debatt-podkast, i regi av ungdommer på Saupstad og Kolstad: Helsesista svarer om ensomhet, sex, følelser og porno

På forsiden nå