Debatt:

Om å tenke nytt i barnevernet

Grensedragningen for hva barnevernet skal beskjeftige seg med, er noe som fordrer stor klokskap.

Innleggsforfatterne ber om at det tenkes nytt i barnevernet i kjølvannet av dommene i menneskerettsdomstolen nylig. Her høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie under en tidligere behandling av fire barnevernssaker.   Foto: NTB / Scanpix

Saken oppdateres.

Adresseavisens leder 4. februar setter fokus på de nylige avgjørelsene i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) mot Norge i barnevernssaker og kommenterer at: «I kjølvannet av sakene har det oppstått en viktig, offentlig debatt om nivået på kompetansen og saksbehandlingen i barnevernet.» Selv om vi er enige i at denne debatten er helt nødvendig for å kunne etablere norsk barnevernspraksis på et tilfredsstillende faglig nivå, så ser vi dessverre i liten grad at selve de faglige debattene er til stede både i den brede offentligheten og innenfor utdanningsinstitusjonene som forvalter den relevante kunnskapen.

LES OGSÅ: Barna vi alltid glemmer

Synspunkter om et utvidet femårig barnevernsutdanning har vært fremmet i offentligheten som løsning på problemene sektoren befinner seg i. Som kjent har systemer en tendens til stadig ekspansjon og fremme voksende krav om nye ressurser. Hvorvidt forlenget utdanning overhodet vil lede til noen kvalitetshevning, er helt uklart. Videre synes påstandene som det angivelige behovet for mer ressurser å tildekke at en rekke punkter tas opp til debatt i offentligheten. La oss derfor nevne noen av de sentrale punktene:

For det første burde det spørres om barnevernets ulike roller og funksjoner er forenelige med hverandre. Er det mulig å forvalte roller som på samme tid involverer både å være hjelper/støttespiller for familier og barn samtidig som en forvalter en potensielt streng autoritet med vidtgående fullmakter? Dette framstår for oss som et utgangspunkt som innbyr til problemer og manglende evne til å bytte om på de relasjonene som er nødvendige for å komme personer tillitsfullt i møte.

LES OGSÅ: Om det å miste et barn

For det andre er det helt sentralt å anerkjenne at barnevernets oppdrag rommer mye forskjellig og sammensatt problematikk. Deler av de utfordringene som møter arbeidstakerne innen feltet er tematikker av typen psykisk helse og rus, dårlig økonomi og kriminalitet. Dette er alvorlige spørsmål. Andre forhold handler derimot om helt andre ting, slik som annerledeshet eller forholdsvis allmennmenneskelige hverdagsproblemer for yngre mennesker. Normalforhold som det å etablere egen familie og oppfostre barn tidvis er hardt og vanskelig arbeid, kan bli oversett.

LES OGSÅ: Barnevernet er et system i krise

Grensedragningen for hva barnevernet skal beskjeftige seg med, er noe som fordrer stor klokskap. Samtidig er det nødvendig med et mer kritisk skjelnende blikk, hvor ulikt holdes bort fra hverandre. Her kan en foreslått femårig utdanning sørge for en spesialisering til de ulike jobbfunksjonene (barne- og familietjenesten, institusjon, politi, psykiatri, sykehus, ulike aldersgrupper, flyktninger osv.)

For det tredje er kompetansespørsmålet i høyeste verd et nærmere blikk: Spørsmålet bør stilles om i hvilken grad de modellene som anvendes er hensiktsmessige for oppgavene som skal løses. Er sosialpedagogiske tiltak en universalløsning for alt av vansker? Mark Twains bemerkning om at «for den som har en hammer, så ser alle problemer ut som en spiker», stemmer godt også innenfor barnevernsfeltet.

Å bistå til gunstige endringsprosesser hos mennesker er en meget krevende oppgave; her finnes ingen enkle oppskrifter. Det samme er opplagt også å fatte praktiske beslutninger med begrenset og gjerne omstridt informasjon og komplisert jus. Det er verd å nøye tenke over hvem som er best kvalifiserte og allment egnede for å kunne fatte best mulige beslutninger.

LES OGSÅ: Menneskerettsdomstolen skal behandle omstridt barnevernssak

Evnen til å ta til seg kritikk er som kjent ulikt fordelt blant oss. I hvilken grad dommene i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan lede til gunstige langsiktige endringer, avhenger av at det erkjennes at det finnes et behov for å tenke nytt og annerledes om hva som kan gjøres, hva som bør gjøres og hvem som bør utføre de ulike funksjonene innenfor barnevernet.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Tea Agerup 

Tea Agerup 

Øyvind Eikrem 
        
            (Foto: Frank Cadamarteri)

Øyvind Eikrem  Foto: Frank Cadamarteri

På forsiden nå