Debatt:

Reisebrev fra et helvetes ferieparadis

Jeg fortviler, blir håpløs, lar tårene renne. Etter fire og et halvt år og åtte turer hit er ting bare blitt verre. Jeg klarer ikke fatte at fuglene ikke slutter å synge i sorg, skriver Katrin Glatz Brubakk i dette reisebrevet. Bildet er tatt i fjor, da Adresseavisen besøkte leiren.  Foto: Richard Sagen

Saken oppdateres.

Du vet, den følelsen av at du har vært med på noe vanskelig, sårt eller sjokkerende, og likevel går verden videre der du føler at den burde stoppet opp? Når du ikke kan forstå at folk kan fortsette med dagligdagse ting når det eneste du kan tenke på er det følelsesmessige kaoset du selv er i akkurat da. Den følelsen er intens når jeg nå er tilbake for åttende gang på Lesvos og flyktningeleiren Moria. Innflygningen til Lesvos viser fine strender og glassklart vann. Turister finner sine hotell når flyet har landet og i gatene er alt som det skal være i en litt søvnig by. En fiskeselger her, en kafe der. Men litt bortgjemt oppi åsen i flyktningeleiren Moria er det død, forkommenhet og brudd på menneskerettigheter. Jeg snakker med mennesker som sier de skulle ønske de druknet på veien hit over havet, når det likevel kjennes som om hodet fortsatt er under vann her i leiren. Jeg ser unger gå i sandaler gjennom gjørma og møter slitne hjelpere fordi behovet er så stort at ingen kan holde tritt. Bildene passer liksom ikke sammen. Følelsene er vridd og bendt.

LES OGSÅ: Steng Moria!

LES OGSÅ: Jeg blir nummen, men det hjelper ingen


Sånn har det egentlig alltid vært når jeg kommer hit, men kontrastene er større denne gangen. Jeg forlot det jeg trodde var katastrofale forhold for tre måneder siden. Jeg trodde ikke det var mulig å få det verre for de vel 7500 barna i leiren. Jeg trodde ikke at slukte øyne kunne slukne enda mer. Jeg trodde ikke stemningen kunne bli mer fortvilt og håpløs. Men lite visste jeg at det var mulig. For alt det jeg trodde skulle være det som fikk verden til å stoppe opp og oppropet til å reise seg, ser ut til å ha blitt dagligdags.

Jeg trodde at når barn døde - DA ville endring komme.

Når ungdommer knivstikkes, da måtte vel verden reagere.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Når flyktningene ble fratatt grunnleggende helsehjelp, skabb finnes i alle telt og vinteren kryper inn i marg og bein. Da var vel grensen nådd. Men nei.

Det ser heller ut som om kulden har krøpet inn i hjertene på politikerne. For verden står ikke på hodet. Ingenting skjer. Lidelsen brer om seg og ingenting skjer.

Så mitt hjerte er delt. Jeg fortviler, blir håpløs, lar tårene renne. Etter fire og et halvt år og åtte turer hit er ting bare blitt verre. Jeg klarer ikke fatte at fuglene ikke slutter å synge i sorg. At bølgene ikke stivner på sin vei inn mot stranda. At vinden i det hele tatt får bladene til å bevege seg.

LES OGSÅ: Vi feirer barnekonvensjonen mens barna dør på Europas dørstokk

Men så får jeg alle de gode klemmene fra varme, engasjerte, omsorgsfulle hjelpere fra hele kloden. Som viser at vi står sammen for et varmere samfunn. For at vi skal slutte å dele verden opp i «oss» og «dem» og heller finne fellestrekk i det menneskelige. Og jeg får gleden av å bli kjent med sterke, kloke, ressurssterke mennesker som har måttet gi opp sitt gamle liv og som nå ser seg om etter et nytt. Der de kan bli sett på som en som kan og vil og ønsker å bidra. Jeg vet ikke om noen som er så sterke som dem - de holder ut der jeg tror jeg ville brutt sammen. De hjelper andre tross egen lidelse. De smiler der det bare er noe å gråte av. Det er kanskje dem som gjør at verden ikke stopper opp. Fordi de representerer håpet. Fordi de bærer menneskeverdet videre.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå