Debatt:

Lekens brutalitet i en flyktningeleir

Så unnskyld, kjære barn. Unnskyld for at vi ikke tilbyr trygghet, varme eller vennlighet. Slik at dere kan leke slik barn bør, skriver debattanten.   Foto: katrin glatz brubakk

Saken oppdateres.

På min siste dag i flyktningeleiren Moria for denne gang, tar jeg en liten pause fra arbeidet og utforsker de store endringene som har skjedd på de tre korte månedene siden sist jeg var her. Jeg tråkler meg oppover «gågata» som slynger seg mellom telt og små skur. Asfalt og leire er vekselvis dekke. Det er snekret en slags salgsboder av paller og plast, og tilsynelatende er alt tilgjengelig: Frukt, grønnsaker, klær, lamper og brød selges og signaliserer at håpet om å komme seg raskt herfra er gitt opp. De som kommer hit er tvunget til å leve et slags liv her. Noen i opptil tre år.

LES OGSÅ DET FØRSTE REISEBREVET FRA BRUBAKK HER: Reisebrev fra et helvetes ferieparadis

Katrin Glatz Brubakk   Foto: Mariann Dybdahl

Jeg skrever over kloakkrenna som har brøytet seg vei fordi det er for få do. Søpla ligger samlet i store berg og rottene har fest i krokene. Olivenlunden er kuttet ned så stammene står som tause skrik mellom teltene. Skrik om at her kan man overleve, men ikke leve i Europas største og verste flyktningeleir, Moria. Som på spansk er skremmende likt ordet for å dø: morir. For dette er stedet der man sakte dør. Der håpet dør. Motstandskraften dør. Og for noen dør livslysten her.

  Foto: katrin glatz brubakk

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Men jeg ser også barn som leker og hører den fineste lyden av alle: barnelatter. Jeg setter meg ned for å observere en stund. Tenker at jeg skal hvile øynene på denne barneleken etter å ha sett all uverdigheten og håpløsheten. Hjertet mitt trenger en pause. Ingenting er så håpefullt som barn som klarer å bevare leken. Som tilpasser seg, finner noe å holde på med i endeløse dager uten innhold eller struktur. Her leker de mellom hauger med ved og hopper lengde over kloakken. De springer etter en plastpose som flakser i vinden. De bruker småstein som klinkekuler. Det ser ut som om mange av de 7500 barna som bor i leiren klarer seg fint. At leken er som lek skal være, og jeg blir litt lettet over at latter og energi får utfolde seg. For det er i lek barn utforsker verden – men også uttrykker seg.

LES OGSÅ: Steng Moria!

Foran meg er det 7-8 stykker som leker i grusen. Det ser ut som om de har laget seg en egen lek med store og små steiner. De bytter på og er oppslukte. Men så smeller det. Helt uventet er alt endret. Nå er det kamp å bare nevene. Dytting. Sparking. Noen ser på, men de ser ikke overrasket ut. Jeg vet at slike konflikter er vanlige. Intensiteten stiger og steinene flyr gjennom lufta. Først noen små, så store som brostein. En plankebit med en rusten spiker heves til slag mens guttene springer bak noen telt før jeg rekker å reagere. Men ingen ser overrasket ut. Det er som om fiendtligheten i omgivelsene har blitt del av disse barna. De har tilpasset for godt.

De tar inn det leiren tilbyr og tar det ut på de andre.

LES OGSÅ: Jeg blir nummen, men det hjelper ingen

For når alt vi har å tilby traumatiserte, utrygge barn er omgivelser med piggtråd, søppel, knivstikkinger og uforutsigbarhet, er det ikke annet å vente enn at det eksploderer når ting ikke går din vei. For hvor skal du rette sinnet, angsten, bekymringene? De som har ansvaret for at livet har blitt slik det er nå, er ikke her. De sitter i Brussel, Paris, Oslo og Berlin. Ungene har ikke stemme til å fortelle politikerne hvor redde de er. Til å hviske til dem hva de drømmer om. Til å be om endelig å få sove en natt uten mareritt.

Så unnskyld, kjære barn. Unnskyld for at vi ikke tilbyr trygghet, varme eller vennlighet. Slik at dere kan leke slik barn bør.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå