Kronikk:

Lege om korona-utbrudd: Folks tillit er vår kollektive vaksine

Mange av erfaringene vi har gjort oss i Vest-Afrika, synes nå veldig relevant for hvordan vi møter koronaepidemien. Vi har noen fordeler her i Norge som vi må holde fast ved, skriver kronikkforfatteren. Her demonstreres verneutstyr for helsevakta i Trondheim.  Foto: Håvard Jensen

Saken oppdateres.

Epidemier har mye til felles. I mindre grad sykdommene, mer hvordan vi forholder oss til dem. Med fare for å bidra til noe virusangst, tar jeg sjansen på å dele noen erfaringer fra den internasjonale FN-koordinerte ebolastyrken i Sierra Leone, hvor jeg var en del av den norske innsatsen. Jeg har også forsket på ebolaepidemiens effekt på helsesystemet i landet.

Mange av erfaringene vi har gjort oss i Vest-Afrika, synes nå veldig relevant for hvordan vi møter koronaepidemien. Vi har noen fordeler her i Norge som vi må holde fast ved!

Men først: Sykdommene ebola og korona er selvsagt helt forskjellige og må ikke sammenlignes!

LES OGSÅ: Velkommen til midtnorskdebatt.no!

LES OGSÅ: Det er ikke Svartedauen, men lommeboka får svi

Hva skal til? Det viktigste i denne fasen av koronaepidemien handler om å skille koronasyke fra de uten korona. Dette er så enkelt, banalt og lite sofistikert at vi lett kan overse viktigheten - og dermed etterlevelsen av råd og anbefalinger.

Strategien for å få kontroll med ebolaepidemien var tilsvarende enkel, men likevel vanskelig å etterleve. Nylige rapporter om at folk ikke overholder sin karantene tyder på at det er vanskelig å etterleve råd også her hjemme.

Selv med en sykdom de fleste døde av om en ble smittet, så var det vanskelig å få folk til å etterleve karantene. For koronasyke er et slikt alvorlig utfall derimot lite sannsynlig. Når de fleste i karantene i tillegg har en antagelse om at sannsynligheten er liten for å være smittet, så påvirker dette motivasjonen til å etterleve karantenen.

Men, der vi er nå er faktisk karantene vårt eneste tiltak til både å begrense og stoppe epidemien.

LES OGSÅ: Tufs lege bør ikke gå på jobb

Hva er målsettingen? Målsettingen i den pågående koronaepidemien er fremdeles å nedkjempe den. Utfordrende ja, men helt sikkert er det at uten effektiv karantene som overholdes av alle, så kommer vi ikke i mål. Veldig mange må akseptere å være i karantene for å begrense smitte mellom noen få. Det er ikke utsikter til at denne presisjonen øker med det første.

Hvem kan stanse epidemien? Så lenge det ikke finnes vaksiner eller målrettet behandling, bekjemper vi ikke denne epidemien på sykehus.

Kampen om epidemiens videre skjebne kjempes i våre hoder. Med informasjon, smitteoppsporing, testing og nødvendige adferdsendringer som etterfølges. Uten vaksine er det du og jeg som til sist må stanse epidemien ved å skille syke fra friske. Dette er et samfunnsansvar.

LES OGSÅ: Helsedirektøren åpner for å sperre byer og bydeler

Lytt til ekspertene, stol på dem, og følg anbefalinger. I en epidemi med en ny virussykdom endres premissene hurtig. Ny kunnskap utvikles kontinuerlig og tiltak endres og vil stadig måtte tilpasses skiftende lokale behov og resurser tilgjengelig.

Under ebolaepidemien mente svært mange, veldig mye forskjellig om hvordan epidemien skulle håndteres og det var enkelt å få taletid. Tiltak som å begrense ansamlinger av folkemengder og bevegelsesrestriksjoner ble oppfattet som dramatiske, og det var mye uenighet om de var hensiktsmessige, for voldsomme, eller effektuert til riktig tid.

Her hjemme utspilles mye av denne uenigheten seg i media og i kommentarfeltene. For mye av dette fokuset kan undergrave tilliten til eksperter og beslutningstakere, som igjen skaper engstelse i befolkningen. Det er ikke nødvendigvis lett å forstå at tiltak må være lokalt tilpasset. Noe som er effektivt i Italia, kan være lite hensiktsmessig i Trondheim.

Ditt og mitt ansvar er å være oppdatert med riktig informasjon fra riktig kilde, våge å stole på ekspertene, og etterfølge råd. Også om det er vanskelig å godta anbefalingene.

LES OGSÅ: Reiseforsikringen dekker ikke reisefrykt

Globalt er det nye lokalt. Vi som jobber med global helse søker å finne løsninger på helseproblemer på tvers av landegrenser og sektorer. Dette inkluderer forskning på hva som gir robuste helsesystemer også utenfor Norge og dermed bidrag til helsesikkerhet her hjemme.

Den pågående koronaepidemien viser hvorfor satsing på global helse er nødvendig. Helse og klima har det til felles at de påvirker oss enkeltvis lokalt, men må løses kollektivt både lokal og globalt.

Vi blir ikke kvitt vårt problem her hjemme før brannene er slukket der ute. De enorme globale økonomiske omkostningene av epidemier gjør investeringer i forskning og innovasjon som kan redusere sannsynligheten for nye epidemier lukrative.

LES OGSÅ: Betyr koronavirus full isolering?

Er det håp? Vi står utvilsomt ovenfor en alvorlig epidemi, men det er også tegn som ansporer til optimisme. Dødeligheten er lavere enn tidligere antatt, isolering av store byer uten å få en høy andel nye syke og nedgangen av nye smittede i Kina, er positivt.

Vi har også noen fortrinn i Norge som gjør at vi kan stå imot og fortsatt nedkjempe epidemien her hjemme. Vi har allerede robuste og sterke institusjoner som effektuerer smarte tiltak og råd. Samtidig har vi en fornuftig befolkning som enda stoler på myndighetene sine, og er villig til å endre adferd der det er nødvendig. Dette er vår kollektive Koronavaksine. Men også denne vaksinen trenger tydeligvis påfyll.

Følg Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå