Debatt:

Trondheimsvandring i koronaens tid

Det gir en følelse av normalitet å gå gjennom byen, men gatene er nesten folketomme, skriver innleggsforfatteren.  Foto: Terje Svaan

Saken oppdateres.

Jeg går gjennom en stille by. Min by. Vår by. Det får meg til å minnes Sigbjørn Obstfelders dikt, «Jeg ser:» «Jeg ser, jeg ser …Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt …».

Det gir en følelse av normalitet å gå gjennom byen, men gatene er nesten folketomme. Det er ikke så rart, vi skal jo helst holde oss vekk fra folk, men det er likevel en underlig følelse. Jeg er ufattelig glad i Trondheim, det har jeg alltid visst, men jeg merker det enda sterkere nå. Jeg merker hvordan det gir en ro og en trygghet å gå gjennom byens gater, forbi bygninger som ligger mitt hjerte så nær, Bristol Conditori, finnes det et bedre sted å synke ned, en lørdag i andre etasje med Georginekake, kaffe og avis eller gode venner. Det er livskvalitet.

Les også: Fra karsk til korona

Jeg går forbi Biblioteket, et av byens aller fineste steder, og jeg tenker på at nå går jeg, og så tenker jeg litt på den gangen jeg satt inne på biblioteket og leste Tomas Espedals «Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.» «Den gående er uten beskyttelse og hjem, uten hastighet og bestemte mål, han går for å komme nærmere det han ser og møter på reisen. Han vil leve et vilt og poetisk liv.» Nå ja. Det er ikke mye vilt og poetisk over livene våre nå om dagen.

Jeg rusler videre, og tenker at nå ser sentrum i Trondheim mer ut som det er rigget for å spille inn en episode av «Walking Dead,» enn, ja, sentrum i Trondheim. Jeg kjenner jeg savner mennesker rundt meg, mennesker jeg ikke kjenner, mennesker jeg kanskje aldri har hilst på, noen er jeg på nikk med, andre kan jeg slå av en liten prat med, det er ikke mennesker som står meg nær, men nå, ja nå, når de ikke er der så merker jeg at de også er en del av meg og det som er med på å gjøre mine dager fine og gode.

Les også: Noen vil få det verre enn oss

Jeg går langs Nidelvas bredder, og tenker at dette er en merkelig situasjon, jeg kjenner jeg savner livet mitt, jeg savner kolleger og venner og være sammen med slektninger, men så tenker jeg på at hvem er jeg til å klage, det er så mange som har det veldig mye vanskeligere, de har mistet jobb, noen har mistet sine kjære, småbarnsforeldre skal være arbeidstakere, lærere, barnehagepersonell og kokker på en og samme tid. Hver dag. Hele døgnet. Uke etter uke.

Les også: Dere må gjerne heie på oss!

Jeg går hjemover, over en folketom Bybro og tenker på at her har trondhjemmere gått i generasjoner, de har svermet, ledd, grått, de har gått her i gode tider, de har gått her under krigen, de har holdt ut, de har gått videre, og det skal vi også gjøre. Og jeg tenker litt på Per Fugellis ord om at vi ikke skal være et ettall på jorda, men at vi skal bry oss om flokken vår. Disse ordene er akkurat nå kanskje viktigere enn noensinne. Mange er redde. Flere er ensomme. Selv om vi ikke kan ha fysisk kontakt, så må vi bry oss om hverandre. Og det tror jeg vi gjør. Flere smiler og hilser på en når man går tur. Nei. Vi er ikke ettall. Vi er alle en del av den samme flokken nå.

Dette tenker jeg på
når jeg går gjennom et Trondheim som ikke er helt som før, men som likevel er seg selv, og som er med oss. Det går mot kveld, jeg snur meg mot byen, det er snart Trondhjemsnatt: «Verden den viske god natt og sov godt, og den gamle domen hold vakt. Over hjerta som banke, over store og små, over ei Trondhjemsnatt.»

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå