Debatt:

Netflix-abonnementet mitt går ut 1. påskedag. Jeg fornyer det ikke

Saken oppdateres.

Symbolsk nok er siste dag altså den første påskedag. Skal jeg gidde å fornye abonnementet, mon tro? Tvilsomt. Jeg burde kanskje gjøre det. Jeg vil ikke snakke negativt om en av vår tids største audiovisuelle følgesvenner. Strømmegiganten er også en langt mer lærerik og pedagogisk kanal enn det mange vanligvis tillegger den. Se bare på den hakesleppfantastiske naturserien Our Planet, eller diverse dyptpløyende virkelighetsrelatert titler, og man lærer mer enn hva tilsvarende, for tiden fraværende, skoletimer kunne lært oss.

Les om våre nye debattsider: Du har mye å glede deg til!

Og sånn generelt - hva skulle vi denne vinteren ha gjort uten Netflix?! Etter å ha vaska kjøkkenet og badet minst 20 ganger, så kunne det i denne isolasjonstiden blitt langt verre om man ikke kunne forsvinne inn i andre menneskers utrolige liv, på tv-en. «Virkeligheten overgår alltid fiksjonen», var noe jeg ofte leste og fikk høre under min studietid innen film og media. Du har sikkert hørt det selv også, utallige ganger. Selv klarte jeg ikke helt å ta til meg disse ordene - de føltes så store, ja for store, og ikke helt troverdige. I ettertid har jeg måttet bite i meg en stadig voksende forståelse for nettopp slike utsagn. For livet er ofte langt villere og sykere enn på film og fiksjon.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Ikke minst er dette beskrivende for tiden vi lever i, akkurat nå. Én av disse tingene er hvordan samtiden og Netflix sin stadig voksende katalog gjenspeiler nettopp utsagnet om at virkeligheten alltid overgår det oppdiktede. Meningen i dette uttrykket topper seg en anelse i disse dager med én av påskens største snakkiser fra Netflix i den spinnville true-crime serien Tiger King, en dokuserie jeg ikke en gang orker å begynne med å forklare. Den bare må sees, både for å forstås og altså for å illustrere en historie fra virkeligheten som på ingen måte kunne blitt skrevet som fiksjon. Historien ville nemlig i så fall vært så ’over the top’ at den på ingen måte ville kunne fungere som en realistisk og troverdig historie. Her er enda et av fiksjonens mange paradoks – at ting fortalt på film over hodet ikke trenger å bli oppfattet verken troverdig eller forankret i noe som kan skje i virkeligheten, selv ikke om det er basert på faktiske hendelser. Historien må i så fall justeres, eventuelt rett og slett også få merkelappen «basert på en sann historie», for å bli trodd.

LES OGSÅ: Hva med å se det store i oss små?

En annen slik serie strømmegiganten nylig har sluppet, er den sanne historien om det korte livet til den unge amerikanske gutten Gabriel Fernandez. Hans åtte år korte liv besto i stor grad av å bli mishandlet av foreldrene, oversett av barnevernet, og hans død kom som et resultat av et system som er helt på trynet. Historien om Gabriel er så omfattende og fæl at den, sammen med eksempelvis den om Tiger King, er vanskelig å tro på og ta til seg, samt reflekterer det aller verste i oss mennesker.

LES OGSÅ: «Det verste som kan skje nå, er at dere som trenger hjelp, er redde for å være til bry»

Mens vi i koronaens tid lever som i en amerikansk og hollywoodsk dystopisk katastrofefilm, sitter man altså også på Netflix og overværer historier som overgår enhver fiksjonsfantasi. Men etter å ha strømmet meg igjennom utallige timer med filmer og serier de siste ukene, er jeg vel ikke alene om å føle at gnagsåret kommer? Nå vil jeg mer ut. Fysisk, blant folk, om enn i to meters avstand. Leve litt mer. For virkeligheten burde jo, som nå altså kjent, overgå fiksjonen.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå