Debatt:

Snøskuteren har gitt meg helt nødvendig livskvalitet i en ellers vanskelig tid

Jeg spøkte med fastlegen min om at jeg burde fått ny snøskuter på blåresept, skriver Siv Aas.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Fjellet, naturen og friluftsliv har hatt en enorm stor betydning for mitt liv i alle år. I mine barne- og ungdomsår fantes det vel knapt en snøskuter, og alle skispor måtte man gå opp selv. Jeg har gått mye og trasket i skog og fjell, både sommer som vinter. Mange ganger med en tung oppakning på ryggen og/eller i pulken.

Jeg søkte stillhet og ro, naturopplevelser, bål og bålkaffe, fiske, jakt, dyreliv og fuglesang. Den fineste musikk man tenkes kan i vårfjellet, er rypa som kakler på hver en knaus. Og den vakreste katedral som finnes, er vår fantastiske natur. Den finnes over alt, i mitt område og i ditt område. Alle har vi en katedral i nærområdet, hvis vi bare tar oss tid til å sette oss ned, senker skuldrene, og åpner øynene og ørene.

Åra går og jeg er blitt halvgammel, og dessverre har helsa også blitt dårlig. Men min drøm, min livsglede og min beste medisin for helsa er fortsatt naturen. Som Jon Ø. Hov skrev i sitt dikt «Skal hilse fra fjellet»: «Min lengsel dit inn er blitt som en brann, kun der får jeg fred og blir rolig.»

Men er det ikke meningen at man skal kunne få oppleve gleden, motivasjonen og nytten av fjellet vinterstid, hvis man av en eller annen grunn ikke klarer å komme seg dit ved egen hjelp?

LES OGSÅ: Snøskuterkjøring på ville veier

Jeg har mistet den gode helsen min (noe som de fleste tar for gitt ikke skjer dem), og av samme grunn har jeg mistet den økonomiske tryggheten min. Skal jeg da av samme grunn også miste muligheten for å kunne oppleve fjellet og de opplevelser og gleder det har å gi, altså miste livsgleden i tillegg?

Og derfor er jeg så innmari glad for at det i min hjemkommune Tydal finnes en snøskuterklubb som har jobbet iherdig gjennom mange år, og dermed klart å fremskaffe godkjente isfiskeløyper,og nå i de senere år også godkjente snøskuterløyper for turkjøring. Dette er et unikt tilbud, og for meg har det gitt helt nødvendig livskvalitet i en ellers vanskelig tid.

Jeg må her nevne en spesiell historie i fra fjor vinter.

På grunn av uhelbredelig kreft var jeg innlagt på lindrende enhet på kreftavdelinga. Utsiktene var dårlige, og sannsynligheten for at jeg fikk oppleve en vinter til, var svært liten. Da fortalte jeg til noen sykepleiere hvilke drømmer jeg bar på; å komme meg til fjells, på ski, på snøskuter-/isfisketur, og en tur på hytta mi. Dette var det viktigste jeg kunne fått opplevd en gang til.

Cellegift tålte ikke kroppen min mer av, men heldigvis skulle jeg få prøve immunterapi. Og den har jeg respondert veldig godt på. Det første jeg gjorde da jeg merket en bitteliten bedring, var å bestille service på snøskuteren min, «just in case» og mot alle spådommer, at jeg en gang i løpet av vinteren skulle kunne klare å prøve en liten tur.

Noen uker senere var jeg kommet meg hjem fra sykehuset. Jeg satt der med en kropp som ikke fungerte, og som var helt tømt for krefter og energi. Men likevel var det eneste jeg tenkte på og som jeg hadde lyst til, var å komme meg ut og opp i fjellheimen. Ski var umulig. Med god hjelp hadde snøskuteren min vært på service, og den sto nå utenfor stuedøra mi.

Jeg måtte ut å prøve. Hodet var også tomt, men etter litt om og men fikk jeg start på skuteren. Jeg kjørte vel kanskje 5-10 meter, men da klarte jeg ikke mer. Dagen etter prøvde jeg på nytt, og kjørte da kanskje 100 meter. Og etter noen dager så fikk jeg kjørt et par kilometer i snøskuterløypa. Dette hadde jeg ikke klart hvis det ikke hadde vært en snøskuterløype som var godt preparert i området.

Og endelig kom dagen jeg klarte å kjøre så langt at jeg kom meg inn i fjellheimen, og fikk se «mine fjell» på ordentlig. Jeg stoppet snøskuteren, og tårene bare rant. Aldri før hadde fjellene, sjøene, himmelen, sola, skyene, trærne og rypa vært så fine. Rett og slett ubeskrivelig flott. Dette er den mektigste opplevelsen jeg noen gang har hatt.

  Foto: Privat

At jeg skulle klare dette, var ingen selvfølge. Og hadde det ikke vært for at kommunen har godkjente snøskuterløyper, og at snøskuterklubben hadde lagt ned en enorm innsats for å få dette til, så hadde ikke jeg fått denne fantastiske opplevelsen. Utover senvinteren fikk jeg flere fine turer på snøskuter inn i fjellheimen. Også små skiturer i nærområdet ble det. Alle disse turene har gitt meg så mye, og har for meg vært det som i en svært vanskelig tid, har gitt meg livsglede og motivasjon. Jeg spøkte med fastlegen min om at jeg burde fått ny snøskuter på blåresept.

Jeg vil med denne historien prøve å si noe om hvor viktig og nyttig en snøskuter kan være. Den er et fantastisk hjelpemiddel og til nytte i mange sammenhenger. Og jeg hadde ikke klart disse turene uten fine preparerte godkjente snøskuterløyper.

Jeg skrev innledningsvis at jeg ville ut i naturen/fjellheimen, bl.a. for å søke stillhet og ro. Dette og mange andre problemstillinger i snøskuterdebatten har jeg skrevet mer om i mitt originale innlegg. Jeg håper at dere vil lese hele innlegget, og det finner dere på Nea Radios hjemmesider.

Les også: Satte inn småfly, to helikoptre og bakkemannskap for å kontrollere skuterkjøring

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


På forsiden nå