Jeg har opplevd å være kasteball i systemet - her er mitt råd

Det er masse kjempeflinke folk i helsevesenet som gjør en fantastisk jobb. Jeg er ute etter å nå tak i de høyere opp i systemet, de som kan gjøre noe med systemet sånn som det er i dag, skriver debattanten.   Foto: privat

Saken oppdateres.

For oss med en kronisk psykisk lidelse kommer kampen for å holde seg stabil til å være der hele livet, kampen kommer kanskje ikke til å være krevende til en hver tid, men den vil alltid være der. Det betyr også at man kommer til å trenge hjelp av helsevesenet store deler av livet. I Norge lever 160 000 nordmenn med en bipolar lidelse, jeg er en av dem. I tillegg er det mange, mange flere mennesker med andre kroniske psykiske lidelser som også kommer til å trenge oppfølging i store deler av livet. Likevel finnes det ikke noe tilbud som jeg mener er godt nok for oss.

LES MER FRA DENNE DEBATTANTEN: Jeg kjenner høstdepresjonen prøver å ta tak i meg, og jeg kjemper hardt for å holde den unna

Akkurat nå har jeg et kjempebra støtteapparat rundt meg, jeg kunne faktisk ikke bedt om noe bedre enn det jeg har nå. Og på grunn av det så klarer jeg faktisk å holde meg ganske så stabil. Men hva skjer den dagen jeg ikke trenger like tett oppfølging som jeg gjør akkurat nå? Jo, den trappes ned, og etterhvert avsluttes, fordi jeg ifølge norsk helsevesen er så stabil at jeg ikke trenger det lenger. Så går det kanskje noen måneder da, eller i beste fall et år eller to, så kommer det nok en dårlig periode. For det er jo sånn denne lidelsen er, det kommer til å komme dårlige perioder, om og om igjen.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Så hva skjer da? Jo, man må nok en gang igjennom en prosess med henvisning og ventetid man må stå i mens man blir sykere. Og når man først kommer inn til riktig plass, skal man bygge opp tillit til en helt ny person. Det er faktisk ikke sånn at man ved første møte med en ny behandler klarer å få et kjempegodt utbytte av den hjelpen man tilbys. Man må bygge opp tillit og bli kjent med hverandre, noe som er tidkrevende. Det mener jeg systemet ikke er godt nok tilrettelagt for. Dette er jo overhode ikke behandlerne i psykiatrien sin skyld, de jobber i et system hvor det er regler de må forholde seg til. Det er masse kjempeflinke folk i helsevesenet som gjør en fantastisk jobb for pasientene sine hver eneste dag. Det jeg er ute etter, er å nå tak i de høyere opp i systemet, de som kan gjøre noe med systemet sånn som det er i dag.

LES OGSÅ: De er fremtidsoptimister, likevel øker prestasjonspresset

Har man en fysisk sykdom, for eksempel diabetes, går man jevnlig til kontroller til helsepersonell som er spesialister på dette livet ut. Hvorfor finnes det ikke noe sånt til oss med en psykisk lidelse? Jeg mener vi trenger et opplegg for oss med en kronisk psykisk lidelse som varer over tid. Ikke hvor man kommer inn, blir behandlet og så skrevet ut fordi man er «ferdig behandlet», men et sted hvor det er rom for å trappe ned oppfølgingen i perioder hvor man kanskje ikke trenger så mye annet enn litt forebyggende oppfølging. Så kan man senere trappe opp oppfølgingen når diagnosen man har er litt vanskeligere å håndtere på egenhånd - og man trenger litt hjelp for å hindre at man blir slukt av stormens bølger. En slags trygg havn om du vil.

Et slikt system vil koste penger, masse penger, men burde ikke psykiatrien først og fremst styres av hva vi som pasienter faktisk trenger og ikke økonomi? Og hvis man først skal snakke om økonomi, så koster det ganske mye mer på mange måter enn bare økonomisk at så mange mennesker ikke får det tilbudet de faktisk trenger.

Dette er noe jeg har tenkt mye på, fordi selv om jeg nå selv får god hjelp, så har jeg opplevd selv som pasient å være kasteball i systemet. Jeg ser det også som pårørende og som medmenneske til de jeg møter på min vei med psykiske lidelser. Så, hva kan man gjøre med dette? Jo, man må starte med å si det høyt.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå