Debatt:

Vi er alle lei!

Saken oppdateres.

Frisørene måtte stenge og permittere sine ansatte, før de så, etter mange uker med uvisshet fikk åpne opp igjen. Da med redusert drift, krav om avstand mellom kunder og en hverdag helt annerledes enn tidligere. De er sikkert også lei.

Dette er et svar på innlegget Lærer i Trondheims-skolen: Vi er slitne og leie, ikke av elevene, men av alt det andre av lærer og tidligere politiker for Frp, Mats Ulseth Ramo, 28.mai 2020.

Butikkansatte som opplever at besøkene i butikken har avtatt, tapt inntekt, stenging og permittering av ansatte. Ansatte dagligvarebutikkene som har stått på for at vi skal få ha mat på bordet, som har utsatt seg for smitte men likevel møtt opp på jobb. De er sikkert også lei.

Tannleger, fysioterapeuter og kiropraktorer som måtte stenge ned sine praksiser, være tilgjengelig for øyeblikkelig hjelp, men ellers ikke har tjent en krone. De er nok også lei.

Bussjåførene som sitter bak et sperrebånd mens de kjører bussene sine, så og si uten passasjerer, de savner nok også den vanlige hverdagen. For ikke å snakke om flyselskapene.

LES OGSÅ: Svar til Mats Ramo: Det hadde vært fint om sommerferien var rett rundt hjørnet

Pilotene som er permittert på ubestemt tid, som lurer på om de noen gang kommer tilbake til jobbene sine igjen. De er nok også lei.

De hotellansatte som er permittert på ubestemt tid, som ikke vet om det noen gang vil bli bruk for dem igjen, de er nok også lei.

Jeg tenker på alle de små bedriftene som må avvikles på grunn av denne pandemien som plutselig endret hele samfunnet vårt. Familiebedrifter som har holdt hodet over vannet i generasjoner, som nå har fått nådestøtet. De er nok ikke bare lei, men også lei seg.

Og felles for de aller fleste yrkesgruppene er at vi alle i stor grad har blitt påvirket av, og måttet ta hensyn til koronapandemien.

Jeg jobber som jordmor på fødeavdelingen. For helsepersonell ble det gitt beskjed om at vi ikke fikk reise ut av landet. Situasjonen var uoversiktlig i starten. Jeg var redd for smitte og usikker på hva denne pandemien kunne føre med seg. I tillegg var jeg redd for å bli syk selv, for så å kunne smitte pasientene mine.

Jeg var redd det ikke skulle være nok smittevernutstyr, redd for å gjøre noe galt, redd for at situasjonen skulle utvikle seg slik at vi fikk de samme tilstandene her som vi så på TV fra sykehus i Italia og Spania.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre når man ikke har fasiten. Veien må bli til mens man går. Jeg er også lei. Lei av å skuffe de nybakte foreldrene med at far ikke kan være til stede på barsel. Han kan ikke engang være med på fødselen om han har symptomer på forkjølelse. Jeg er lei av å tenke covid-19 i alt jeg gjør, redd for å bli syk selv og for å smitte noen. Jeg gleder meg også til ferien. Det ble tre uker i år, fra 3.august. Da får jeg to uker sammen med barna mine før de starter på skolen igjen.

Men jeg har tro på at vi skal klare dette. Det er nå vi må vise at vi kan stå sammen. Som folk, som en nasjon. En felles dugnad, til det beste for alle i samfunnet vårt. Så får vi tåle at vi må improvisere litt. At vi må ta ting litt på sparket, at vi kanskje må jobbe litt ekstra. Vi trenger ikke å dra lengre enn til nabolandet vårt for å se at vi har vært veldig heldige som har et oljefond og en handlekraftig regjering.

God ferie!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå