Debatt:

Hverdagsrasisme

Ikke tillat at det skapes flere vonde historier i menneskers liv - vi har alle et ansvar, skriver innleggsforfatteren.  Foto: Berit Roald/NTB Scanpix (ILLUSTRASJON)

Saken oppdateres.

Jeg ønsker å dele en historie. En sann historie som tilhører en annen enn meg. Jeg vil fremstille den slik at du kan kjenne på kroppen hvordan det føles når du opplever hverdagsrasisme daglig fordi du har en mørk hudfarge.

Du er 12 år. Hver kveld før du legger deg, kjennes en klump i brystet. Du leser favorittbladet ditt Donald Duck på sengen. Du tar deg god tid til hver rute for du ønsker ikke at neste skoledag skal komme for brått. Plutselig er morgenen her. Du gjør deg klar for skole og klumpen er større enn den var på kvelden.

LES OGSÅ: Rasismen i Norge er mer skjult

I dag er det gym og du tar med deg gymbagen til skolen. På skolen prøver du å gjøre deg så usynlig som du kan, slik du alltid gjør. Du gjør lite ut av deg og gjemmer deg i friminuttene, men du er ikke usynlig.

Du får stygge kommentarer hver gang du spiser, hver gang du blir bedt om å høytlese, eller når du passerer noen i korridoren. En i klassen kommer bortover til pulten din, åpner pennalet ditt og forsyner seg grovt av blyanter og viskelær før han går og setter seg. Du tør ikke si noe.

Du overhører når de andre i klassen snakker om bursdagsfeiringen som var i går, der alle var invitert bortsett fra deg. Du krymper deg enda mer og ønsker at skoledagen snart er over. Gymtimen har startet, den siste timen for dagen. Allerede har du mottatt kommentarer på utseende og grov hetsing i gymgarderoben.

LES OGSÅ: - Jeg har dårlig samvittighet for ikke å ha snakket mer om det før. Det er viktig at hvite i Norge får vite hva vi opplever

Du overlever gymtimen i dag óg, selv om du igjen står som den siste som ingen ville ha på laget sitt. De andre i klassen uttrykker vemmelse ved å røre ved ballen som akkurat traff deg. Læreren blåser i fløyta og du kjenner en lettelse. Gymtimen er over og du vet at skoledagen også er over. Du må bare dusje først. Som vanlig venter du til de andre har dusjet ferdig for å unngå de vonde kommentarene og truslene.

Dusjen er nå ledig. Du tar med håndkleet ditt, henger det opp på knaggen i dusjen og går inn. Når du er ferdig er alle de andre fra klassen borte. Det er også gymbagen din. Du leter febrilsk over alt, men innser raskt at gymbagen er tatt. Du er lei deg, flau, kald, redd og tårene presser på. Du har ingen klær, bare håndduken du tok med deg i dusjen. Du surrer den rundt magen og løper ut i det kalde, mørke vinterværet. Du vil bare hjem.

Dette er bare én av mange historier erfart av det samme mennesket. At sykkelen ble tatt av medelever, rasert og kastet i elva, at huset flere ganger ble kastet egg på, at butikkekspeditører omtalte faren som "svarting" "neger" og "pakkis" under handleturene er andre, vonde historier.

I dag er vår venn blitt voksen, men det skapes fremdeles såre historier.

LES OGSÅ: - Jeg har dårlig samvittighet for ikke å ha snakket mer om det før. Det er viktig at hvite i Norge får vite hva vi opplever

Eksempelvis blir hen nesten alltid snakket engelsk til når hen står blant andre nordmenn på flyplassen, mens sidemannen blir snakket til på norsk. I tillegg blir hen ofte bedt om å fremvise passet sitt. Hen har også opplevd å bli mistenkt av en butikkansatt for å ha kidnappet bonusbarnet sitt, fordi bonusbarnet er lys i huden og hen er mørk. En sår opplevelse både for hen og for bonusbarnet.

De fleste er ikke rasister, men rasisme eksisterer fremdeles og det er på høy tid at vi får bukt med dette. Om vi står passiv på sidelinjen eller lukker øynene lar vi rasismen vokse. Vi må ta tak i det i det øyeblikket vi registrerer forskjellsbehandling eller en rasistisk handling. En forskjellsbehandling trenger ikke være rasistisk motivert, men forskjellsbehandlingen i seg selv kommer av at man ser på et menneske som annerledes - og da er vi på feil vei.

LES LEDEREN: Når engasjerte roper på Torget, bør vi lytte

Vi må snakke om det, tørre å si fra, og tørre å støtte den som står midt opp i det. Når du ser at bare én blir kontrollert i et rom med mange mennesker fordi de tar «stikkprøver» så tør å spør hvorfor de ikke spurte flere. Om du opplever at noen uttrykker en foruttatthet til noen på bakgrunn av hudfarge, så utfordre dem på det - kanskje får du dem til å innse at de tenker feil.

Forklar nysgjerrige barn at mengden melanin som vi har i huden vår ikke betyr noe som helst, og at det ikke finnes svart og hvit. Vi består alle av et spekter av farger. Vakre farger.

Ikke tillat at det skapes flere vonde historier i menneskers liv - vi har alle et ansvar.

LES OGSÅ: Synne (18): Dette gir oss i det svarte samfunnet makten til å vise og tale vår frustrasjon

Her kan du lese flere innlegg om rasisme.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå