Debatt:

Det du ikke ser

Saken oppdateres.

Vi har alle opplevd det, vi som er født litt annerledes. Vi som av legestanden blir kalt for avvik og har såkalte medfødte defekter.

Stirringen, blikkene, hviskingen, moren som trekker barna unna for å unngå pinlige bemerkninger eller spørsmål fra ungene, arbeidsgivere som sitter urolig i stolen under jobbintervjuet fordi hun ikke helt vet hvordan hun skal forholde seg til deg som person.

Arbeidsgiveren som spør om du egentlig kan fungere i jobben til tross for gode svar og en lang og god CV som mer enn bekrefter spørsmålet. Det passer tross alt ikke med arbeidsgivers overbevisning om hva en person som deg kan utføre. Spørsmålet om hvorfor du ikke krysset av på søknaden at du var funksjonshemmet. Selv om du selv vet at din annerledeshet har lite å si for utførelsen av jobben.

LES OGSÅ: Barnehagen er ikke bare et servicetilbud til foreldre

Oppsigelsesvarselet som kom i posten da andre ble permittert, fordi det plutselig ikke var stilling til deg lenger. Til tross for lengst ansiennitet og gode resultater.

Kampen om å prestere 150 prosent for å forsøke å bli akseptert som 100 prosent menneske, uten å se at det nytter.

Spørsmålet fra bartenderen om «hvem som har ansvaret for han der?», som bartenderen naturlig nok antar ikke klarer å ta vare på seg selv fordi han ser litt annerledes ut og kanskje, som mange andre, har tatt en øl for mye. Dørvakten som nekter deg inngang. Dører som er stengt fordi porten var for tung eller trappen for høy.

Legen som forteller din mor om dine dystre utsikter for livet og alle potensielle defekter og sykdommer. Som om en lege skulle satt seg ned og fortalt en nybakt mor om alle farer som truer i livet, risikoen for trafikkulykker, for kreft, demens, narkomani eller andre sykdommer som generelt kan forekomme i livet. Dessverre finner du sjelden beskrivelser av livets positive sider i en medisinsk diagnosebeskrivelse, og legen har sjelden møtt en sånn som deg.

Menneskene som synes synd på deg fordi du, stakkars, må ha et vanskelig liv fordi du ser annerledes ut. Det spiller ingen rolle hvor normalt liv du lever eller hvor mye du klarer å oppnå, du overbeviser ingen om at du som ser annerledes ut kan leve et ganske alminnelig normalt og lykkelig liv, ha en god jobb, tjene over gjennomsnittet, ha samboer, ektefelle eller barn.

LES OGSÅ: Kampen mot rasisme skjer ikke på sidelinjen

De medlidende blikkene, de manglende forventningene og kravene til hva du kan få til, den overdrevne rosen for alt du klarer med din annerledeshet. Kvinnen på nabobordet som henvender seg til deg og bare må fortelle høyt overfor din sjef og kolleger hvor flink hun synes du er til å spise med kniv og gaffel. Som om du var tre år, og ikke et voksent menneske i en viktig stilling under en jobblunsj.

Vi har alle stort sett opplevd lignende situasjoner, og sjelden sier vi i fra. Vi som ser litt annerledes ut.

Vi smiler og nikker, selv om panikken og sinnet vokser innvendig. Du tror ikke det er sant før du opplever det. Kanskje er det for sårt, sjokkerende, for personlig, for påtrengende eller kanskje har du etter mange år med kommentarer og opplevelser bare innsett at det er slik det er å vokse opp som annerledes i Norge.

LES OGSÅ: Enn om kirkene skulle påberopt seg religionsfriheten og samlet til gudstjenester - trass restriksjonene

Vi vil ikke være til bry, vi vil helst klare oss selv. Kanskje trenger man litt tilrettelegging av og til, men hvem gjør ikke det? Kanskje må vi også be om hjelp innimellom, men hvem går gjennom livet uten å spørre om hjelp en gang iblant?

Vi ønsker ikke sympati eller medlidenhet. Vi ønsker mer kunnskap, forventninger om at du kan til det motsatte er bevist, medmenneskelighet og aksept for at vi er likeverdige mennesker med de samme ressursene og mulighetene som alle andre, bare fordommene mot vår annerledeshet legges til side.

Er det for mye å be om?

På forsiden nå