RBKs 50 år med trenere som løsarbeidere

Saken oppdateres.

RBKs trenerstatistikk de siste 50 årene er besynderlig lesing: Bortsett fra Eggen, har kun Jönsson, Hamrén og Ingebrigtsen fått mer enn ett år som hovedtrener. I arbeidslivet forøvrig ville en slik statistikk medført politianmeldelse og kroken på døra.

Til og med Norges mestvinnende trener Nils Arne Eggen har styret i RBK maktet å sparke fire ganger. Slå den! Stikkordet er manglende kontinuitet og forståelse for hvordan man bygger opp et lag og en organisasjon som ikke bare tåler et par tap, men beholder ydmykheten tross at man vinner et mesterskap nå og da.

Se listen over trenere her (ekstern lenke).

For utenforstående virker det som samarbeidet i styret har fungert dårlig. Prosessen med sparkingen av Ingebrigtsen og Hoftun – to spillerlegender i klubben – stod til stryk og var unødvendig kostbar både i form av penger og i tapt anseelse. Det må fremover tilsettes styremedlemmer med en annen motivasjon enn å sole seg i glansen som følger med en styreplass i Skandinavias mestvinnende klubb.

LES MER DEBATT: Fra godfot til krokfot

Under Nils Arne Eggen var brakka og treningsfeltet åpen både for andre lags trenere og for interesserte. Nils Arne og hans verbale utfall som Hareides «Rævvafotball» og ofte hårreisende uttalelser om dommeravgjørelser som gikk han imot – befestet RBK som en klubb med stor takhøyde og meningers mot. I sin bok Gofoten sier endog Eggen at han lot Mini Jakobsen få spille noen sesonger/kilo langt på overtid, i hovedsak på grunn av den vinnner-mentaliteten og humøret Mini plantet inn i troppen.

LES KOMMENTAREN: Kotengs største nederlag

Kritikken mot Hellelands klare meldinger om ståa, de siste tiårenes humørløse, jagede trenere og ledelse, tyder på at frykten har satt seg i veggene. Det har kanskje vært for mange blodige trener- og spillerslakt? Kan vel ikke forvente annet enn at spillere og ansatte tenker: «Er jeg neste ut?».

Skal man være et lag som har appell i Trøndelag, så nytter det heller ikke i sesong etter sesong å stille med første-elvere blottet for spillere med lokal forankring. Og samtidig la unge lovende talenter gå til konkurrerende klubber på grunn av manglende oppfølging og spilletid.

Om RBK skal studere klubber utaskjærs, er det bedre å analysere utviklingen til oppkommerne Atalanta, Freiburg og Leicester, enn forsøke å kopiere «kunstfotballen» til Barcelona, Bayern M og Liverpool. Atalanta, Freiburg og Leicester har budsjetter til en brøkdel av mer meritterte konkurrenter i sine ligaer, men kompenserer dette med en alle-for-alle «ulveflokkfotball» hvor de varierer intenst press med å holde ballen i laget når det er hensiktsmessig. Kort sagt kan man si klubbene er mer løpe- enn kjøpelag.

LES OGSÅ: Det finnes en opplagt kandidat: Åge Hareide

RBK må nå for all del ikke henfalle til å gjøre noen «raske trekk» hvor man etter en kvikk scanning, tilsetter første ledige trener i markedet. La heller årets sesong gå sin gang. Og den neste. «Målestokken til RBK er ikke Norge, men i Europa» sa Eggen år etter år. «Det er når potetene tas opp i Orkdal at sesongen starter» sa samme mann. Hvis dette fortsatt er visjonen, så må RBK analysere de siste 50 årene med trenere som løsarbeidere. Er dette en tradisjon som man finner problematisk? Hvis ja, så må en ta seg tid til å analysere det systemet som gjør at RBK de siste 50 årene kun har hatt fire trenere som har vært dere mer enn ett år.

Det er mange av oss som er stolte av RBK – det er jo Skandinavias mestvinnende klubb, en klubb med lange tradisjoner i Europa, som til tider har spilt feiende flott angrepsfotball og har hatt et verdisett og en væremåte som har gitt resonans langt utenfor fotballverden. Da er det greit å erkjenne sine 50 års tradisjon med trenere i svingdøra, finne årsaken til dette og tenke seg godt om før neste ansettelse og sedvanlige oppsigelse inntreffer.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå