Jeg er stolt, men: Det finnes en grense for hvor mye vi kan spare når vi skal tilby hjelp, og oppfylle helseministerens nullvisjon for selvmord

Camilla Angelsen Kvestad, psykiater, debattinnlegg  Foto: privat

Saken oppdateres.

Jeg jobber som psykiater i en døgnavdeling på DPS i Trondheim. I det siste har jeg tenkt mye på tilbudet vi har hatt, og delvis fortsatt har, til våre inneliggende pasienter. Jeg kjenner på stolthet. Selvfølgelig kan vi ikke tilfredsstille alle behov, og noen ganger samsvarer våre faglige vurderinger ikke med det pasientene ønsker. Dette er også en del av hverdagen. Likevel er jeg stolt.

Les også kronikken: Vi må snakke om selvmord på en annen måte enn det vi gjør i dag

På sykkel hjem fra jobb etter endt arbeidsdag, ramset jeg opp for meg selv det tilbudet vi faktisk har. Det står ikke tilbake for behandlingstilbud jeg har sett bli trukket frem som unik behandling i ulike tv-programmer. Jeg vil påstå at jeg tror det er dette helsetoppene ser for seg når de bruker ord som fremragende behandling. Det er i alle fall en slik behandling jeg ville ønsket for meg selv dersom jeg en gang skulle få behov for psykisk helsehjelp.

Les også debattinnlegget: Vi skal tørre, og vi skal vise Trøndelag at vi kan snakke om selvmord

Så da prøvde jeg å liste opp det vi faktisk gjør. Her er noen punkter:

  • Noen pasienter har alvorlige psykiske lidelser og er i behov for flere innleggelser. Enkelte pasienter har vært knyttet til avdelingen over lang tid. Vi har derfor kjennskap til hvilke symptomer som betyr forverring i sykdommen. Vi vet også når det er behov for innleggelse for å snu en negativ utvikling. Pasientene kan da komme inn for et kortere opphold i åpen avdeling før de blir så dårlig at de trenger lange opphold eller opphold på lukket avdeling. På grunn av en stabil personalgruppe, fordi de trives i jobben, får pasientene møte mennesker som kjenner deres historie og som vet hva som skal til for å hjelpe dem tilbake til sin hverdag med bedret funksjon og mindre symptomer. Innenfor disse trygge rammene kan vi også lettere stille de nødvendige krav tilbake til pasientene. Dette kan igjen bidra til sykdomsinnsikt og økt hjelp til selvhjelp.

Les også kronikken: Kan vi forebygge alle selvmord?

  • Fordi vi ikke til enhver tid har gått med fullt belegg, har vi kunnet ta henviste pasienter inn til opphold for utredning og behandling på kort varsel. Vi har også av samme grunn hatt mulighet til å forlenge oppholdet dersom vi underveis fant ut at det var nødvendig behandling.

Les også: Hvem kan redde Emma?

  • Vi samarbeider med pasientene om nedtrapping og endring av medisin der dette er vurdert forsvarlig. Slike endringer krever observasjon over tid. For noen er det best å gjøre dette i eget hjem, der livet leves, mens det for andre er behov for lengre opphold i avdeling. De får da kyndig oppfølging og hjelp til å vurdere om endringen har vært nyttig, eller om det beste er å fortsette som før. Vi gir også mulighet for medikamentfri behandling der det er annet enn medisin som er den anbefalte behandlingen.
  • Vi tilbyr fysisk aktivitet ute og inne under veiledning av fysioterapeut. Dette til pasienter som på gruppenivå har flere tiår kortere forventet levetid enn den såkalte normalbefolkningen.
  • Vi har gruppetilbud der pasientene får oppleve mestring og pauser fra vanskelige tanker og følelser.

Les også kommentaren: Selvmord: Vi er dårligere på å hjelpe menn enn kvinner

Men noe bekymrer meg. Det siste året har arbeidshverdagen endret seg fordi det stadig blir redusert i døgnplasser for å spare penger. Det finnes en grense for hvor mye penger vi kan spare og hvor effektiv vi kan være når vi skal tilby hjelp til dem som ber om det og være med på å oppfylle helseministerens nullvisjon for selvmord.

Jeg håper vi fortsatt får mulighet til å tilby fremragende behandling og et helsetilbud med pasienten i sentrum.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå