Ikke ta på hunden min!

Stine Myhrstad og Zoya  Foto: privat

Saken oppdateres.

Det er en vanlig juli dag i Trondheims gater. Folk går i klynger og det virker som covid 19-meteren har blitt lagt på hattehylla hjemme. Jeg bor ved den travle gågata i Trondheim sammen med hunden min Zoya. Hver dag er det en hinderløype i å unngå folk på vei til lufteområder.

Les også kommentaren: Tro det eller ei, men de trives faktisk på jobben

Siden jeg arbeider i helsesektoren er det ekstra viktig for meg at jeg holder denne avstanden fra fremmede. Enkelte ganger kommer vi oss fint gjennom byens gater, men noen ganger må vi bekjempe små raske barnehender som kommer ut av intet og foreldre som ikke lærer barna sine å spørre før de hilser. Selv om hunden min er en søt liten chihuahua på tre kilo skal du alltid spørre først.

En dag går jeg forbi en gruppe voksne mennesker, plutselig har en gutt på ca. ni år hunden min i armene sine over bakken. Hunden min biter kun om den får vondt, men hun liker heller ikke å bli løftet. Jeg roper strengt «slipp hunden min» og gutten slipper hunden ned i bakken.

Les også kommentaren: Ja, du skal være en kjip foresatt

Hvor er foreldrene tenker du kanskje? De sto der å så på, gjorde ingenting, sa ingenting. Dette er kun en av mange episoder vi opplever ofte. Flere ganger finner jeg barn springende etter hunden min, eller noen som kaster seg ned på bakken og tar på rett på henne. Det har også hendt at et barn ikke hører etter og jeg må fysisk ta hunden min fra dem.

Les også kommentaren: Sinne er ungdommens adelsmerke

I disse tider er det spesielt viktig for meg at kun jeg tar på hunden, da man aldri vet hvilke virus andre har på hendene som jeg da tar med meg hjem eller på jobb. Til dere foreldre der ute; vær så snill å lær ungene deres til å spørre før de hilser eller løfter andre hunder. Om min hund hadde fått vondt har hun forsvart seg selv, og det er en situasjon alle vil unngå.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå