Debatt:

Hva avgjør hvilken urettferdighet vi kjemper mot?

Hvorfor er det sånn at en autoritetsfigurs drap av en mørkhudet mann i USA skal påvirke min holdning til hverdagsrasismen i Norge? spør debattanten.  Foto: Bård Sande

Saken oppdateres.

I midten av mai sto jeg i en grusomt lang kø foran polet og ventet. Nasjonaldagen nærmet seg og tro til min årlige tradisjon så var jeg sent ute med innkjøpene. Når jeg er nest fremst i køen skjer det så noe merkelig.

Mannen foran meg blir nektet inngang. Dama som spriter hender på folk på vei inn anklager han for forsøk på sniking og ber han flytte seg bakerst. Han protesterer sin uskyld, men det er ikke før både jeg og personen bak meg går god for at fyren har stått i kø som alle andre at hun tvilsomt slipper han inn.

LES OGSÅ: Mitt oppgjør med norsk rasisme

Det går meg ikke forbi at av alle i den køen så var han den eneste med mørk hud. Jeg finner situasjonen smått ubehagelig, kjøper mine bobler og fortsetter dagen min. Om dette fant sted noen knappe uker senere, ville jeg reagert sterkere på det som hendte?

Jeg er rimelig sikker på at svaret er ja, og det gjør meg ukomfortabel.

For hvorfor er det sånn at en annen autoritetsfigurs drap av en mørkhudet mann i USA skal påvirke min holdning til hverdagsrasismen i Norge? Ville det som skjedde plutselig vært noe mindre greit etter George Floyds død en det var før?

Jeg må stille meg spørrende til hva som avgjør skillene mellom greit, ugreit og uakseptabelt.

Les også: Vern om ytringsfriheten

Som for en ukes tid siden da jeg så et innslag på Dagsrevyen der en dame opplevde diskriminering i modell- og skuespillerindustrien basert på hennes ikke-norsketniske utseende. Jeg er selvfølgelig enig i at det er uakseptabelt å bli luket ut over noe sånt. Det er ingen som bestemmer hvilken hudfarge de er født med, så det blir åpenbart galt at det skal ha noe å si for hvor langt man kommer her i livet.

Men hva da med de som er født med usymmetriske ansikter eller gener som disponerer de for masse kviser, føflekker og så videre? Det er vel ingen som stiller seg i kø for å tilby disse folka modelloppdrag. Er det da sånn at det er feil å diskriminere på etnisitet men helt greit å diskriminere på benstruktur?

Og om ikke, hvorfor reagerer vi så mye sterkere på en urett fremfor enn en annen?

Les også: SIAN og pøblene

Når jeg nå ser antirasistiske samlinger på torget som blant annet hyller rivningen av sørstatsgeneralers statuer, så undres jeg over hvorfor ingen forsøker å ta ned statuen de selv står under. Olav Tryggvason plyndret, voldtok og myrdet seg jo gjennom England i sin tid. Treller eide han vel også. Er det sånn at hans handlinger er mindre grusomme enn Robert E. Lee’s bare fordi det ikke er noen kultur for å diskriminere mot engelskmenn i dag?

Bare for noen dager siden, da SIAN spydde ut hatet sitt på samme plass tok også folk til gatene for å vise sin avsky. Men etter at de hadde dratt sto fortsatt kristningskongen igjen med sverd i hånd. Hvorfor er det sånn at ingen protesterer mot hans forfølgelser? De lar vi heller bli hedret med pallplass i hjertet av byen vår.

LES OGSÅ: Riv statuen!

Bryr vi oss ikke bare fordi det er lenge siden? Med den logikken så må vi jo også tenke at om Tyskland begynner å vaie med hakekors i gatene sine om et århundre eller to, så er det helt greit. Er vi bare historieløse og blinde for egen nasjonalromantikk? Eller er det kanskje tilfelle at vi bestemmer sakene vi ønsker å markere mer på grunn av hva som er hipt enn for moralen som legges til grunn?

Jeg har ingen gode svar på noe av dette. Jeg håper de er der ute, for de dårlige svarene er bare skremmende.

På forsiden nå