Det store prosjektet

Vi, spesielt AUF, jobber hardt hver eneste dag for å passe på at visjonene til våre, og visjonene til de som kom før oss, overlever enda en generasjon, skriver AUF-eren.   Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

Når alle er med og drar i samme retning, får vi til enorme ting. Ting som våre oldeforeldre aldri kunne ha forutsett at lille Norge kunne få til. Mange av tingene de kjempet for kom de heller aldri til å se. Det sofistikerte og ultradyktige helsevesenet, det bærekraftige NAV, og den sterke fellesskolen er fortsatt i utvikling. Som institusjoner i samfunnet, klare til å løfte livskvaliteten for hvert år som går, er det styrker arbeiderbevegelsen burde være stolte av. Vi, spesielt AUF, jobber hardt hver eneste dag for å passe på at visjonene til våre, og visjonene til de som kom før oss, overlever enda en generasjon.

LES OGSÅ: Vi må røre naturen, også i vår egen bakgård

På veien, har derimot noen av visjonene blitt glemt. Hvis arbeid til alle er jobb nummer en, må en plass å bo være jobb nummer to. Vi har i dag en boligsektor som samles på færre og færre hender, med et leieprisnivå som stiger langt utenfor det saklige. Mengden personer som kan kjøpe hus synker for hver dag som går, og prisene på det økonomisk og geografisk sentraliserte boligmarkedet øker. Mens arbeiderklassen, som hver eneste dag er frontlinje mot pandemi og for samfunn, skriker etter lavkostnadsløsninger, blir de med mest makt prioritert. Ønskene til folk flest blir gang etter gang overdøvet av hotellkonger og hushaier som sikler etter det neste «renoveringsprosjektet».

Les også kronikken: Trondheims tomme hus bør bli en ressurs, ikke en belastning

Verst av alt, dette er ikke et byproblem eller distriktsproblem; aldri har setningen «by og land, hand i hand» vært så relevant. For, i distriktene blir hus kjøpt opp av folk som bor utenbys, og i byene blir de kjøpt lenge før de blir bygd. Husprisene stiger på begge steder, for selv om det er nok ledige boliger, står det navn på eierskapsarkene som bidrar til et evig prisjag. Som spøkelser over by og land bidrar disse sentraliserende kreftene til svekking av hele næringslivet; når ungdom ikke kan etablere seg, kan de i liten grad starte nye bedrifter. Det åpner for innmarsjen til store selskaper, også fra utlandet, som kan utkonkurrere lokale bedrifter.

Les også debattinnlegget: Jeg har stor tillit til lokalpolitikere, men beslutninger tas ofte ut fra hva en får igjen lokalt

Om arbeid til alle virkelig skal være jobb nummer én, og det skal det, må man ikke glemme hvorfor. Arbeiderbevegelsens store prosjekt var, og skal fortsette å være, å sette menn og kvinner som går i gata over mennene og kvinnene som eier gata; da er vi avhengige av å sette kursen mot en boligpolitikk som ser et hus som et hjem og ikke en investeringsmulighet. Å lovfeste retten til et hjem er det helt innlysende neste steget mot å sikre Arbeiderbevegelsens store prosjekt: Et samfunn hvor alle skal med, og ingen blir glemt fordi de ikke har råd, riktig legning, hudfarge eller bor på feil plass.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå