Vil vi miste en hel generasjon av kulturutøvere? 

Saken oppdateres.

Hva skjer med lokalkulturen hvis vi fortsetter med nedstengning av kulturnorge - når aktiviteten på revy- og teaterscener står på vent på ubestemt tid, når påskerevyen og sommerreyen er avlyst og årets juleoppsetning henger i en tynn tråd.

Revyens oppdrag er å kommentere sin samtid. Norsk Revy registrerte 70 avlysninger bare i mars og april (kilde: Retriever) Hvis revygrupper ikke lager sketsjer og tekster om koronasituasjonen, hvem skal da formidle folkets opplevelser om dette annerledesåret for fremtiden?

Man kan si mye om assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad, men det er ikke han som speiler samtiden med et humoristisk blikk og spark oppover. Det gjøres av revygruppene fra utallige scener i norske samfunnshus – og der er det dessverre dørgende stille for tiden.

LES OGSÅ: Humor mot korona

I lokalkulturen skjer kunnskapsoverføring gjennom samhandling og observasjon av de som er mer erfarne, i et fellesskap der alle roller er like viktige, som kaffekoker, inspisient, tekstforfatter eller stjerna som glitrer på scenen.

Hva skjer når barn og unge ikke får denne samhandlingen og dugnadskulturen inn i sine mest formative år? Mange revy- og teaterlag melder om stengte øvingslokaler og frafall av barn og unge etter avlysninger i vår.

LES OGSÅ: Ytringsfrihet, demokrati og bibliotekene våre

La oss fortelle Påls historie: Etter at Pål (6 år) hadde slitt ut venner og familie med sceneopptredener på stuegulvet, fant han etter hvert veien til Rissa Ungdomslag. Første rolle var hundefangeren «Bob» i Annie. Fra første rolle var gnisten tent, i tillegg til sceneopptredener ble han backet opp av lokale entusiaster til også å ta regi, manusarbeid og scenografi.

Allikevel trodde Pål at han måtte ha en ordentlig jobb som rørlegger. Etter utallige oppfordringer fra lederne i Rissa UL, ble han overtalt til å søke på skuespillerutdanninga på Nord Universitetet. I dag er Pål fagansvarlig ved Norsk Revy, og Norge slapp unna en dårlig rørlegger. Hva hadde skjedd med Pål om ingen så han og presenterte han for et sceneliv?

LES OGSÅ: Kultur-Norge må frigjøre seg fra statlig kontroll

Etter 1. september kan vi fortsatt kun ta inn 200 publikummere i salene og ingen vet hvor lenge disse restriksjonene vil vare. Kulturlivet blir nok en gang oppfordret til å være kreative og finne nye løsninger som ikke innebærer en så stor økonomisk risiko. Har vi noen gang gjort noe annet?

Lokalkulturen bæres opp av frivillig innsats og ildsjeler. Denne kulturen gir både glede og felleskap til lokalsamfunnene og, ikke minst, bidrar til rekruttering til den profesjonelle scenen - både foran og bak sceneteppet.

Hvis nedstengingen fortsetter, vil vi da i framtida fortsatt ha kaffekokere, kostymesyere og scenemestre til å tilrettelegge for aktivitet i lokalkulturen? Og hvis du ikke har kjent den berusende følelsen av felleskap og adrenalinkick etter stående applaus, vil du da finne veien til et sceneliv i voksen alder?

LES OGSÅ: Skolebygningene på Follo: Et historisk monument

Ny kompensasjonsordning, såkalte stimuleringsmidler, er på plass. Det er bra! Men foreløpig uten at noen helt vet hva som skal kompenseres eller hvordan dette vil slå ut.

Lokalkulturen trenger mer enn bare penger. Vi trenger aktivitet og publikum tilbake. Åpne opp øvingslokalene og la publikum slippe inn. Ha tillit til at kulturarrangører tar smittevern på alvor- det er ikke fra kulturen at smitten nå har blusset opp.

Stilner det i samfunnshusene, så blir det stille i kulturnorge.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå